Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Da forslag til kystsoneplan var oppe til avstemning der forrige uke, sa et knapt flertall i kommunestyret nei til fiskeoppdrett i Balsfjord. I Karlsøy fulgte formannskapet opp denne uka, da fire mot to vedtok å trekke de siste foreslåtte lakseoppdretts-lokalitetene som kommunen skulle tilby bransjen.

Tør Tromsø-politikerne være minst like djerve?

I Karlsøy er det riktignok ikke umulig med omkamp i kommunestyret 7.-8. desember, men debatten og avstemminga i formannskapet gir håp om at dette blir stående. I Tromsø skal behandlinga gjennom utvalg og formannskap, før kommunestyret 23. november avgjør hvor mange nye lokaliteter de vil slippe til. De kan også stille større miljøkrav.

Historisk kollaps

I 2018 kom faktisk Tromsø kommunestyre med et historisk vedtak, hvor de krevde at alt fremtidig oppdrett i kommunen skulle komme i lukka anlegg. En da ikke engang nominert ordførerkandidat, Gunnar Wilhelmsen, klarte å ødelegge det hele på kort tid. Flertallet i Tromsø Ap eide ikke ryggrad.

Det djerve vedtaket fra 2018 ble i 2019 byttet ut med en strategi som uttrykte miljøfokus, men den nye kystsoneplanen setter tvert imot en strek over miljøperspektivet. At 2019-vedtaket var et forsøk på skuebrød fra administrasjonens og ordførerens side, var åpenbart for meg. Spørsmålet er om det er dette Tromsøs politikere vil.

Hvor ble det av djervheta og omtanken for livet i sundene og fjordene rundt byen? Det som kan berge ressursgrunnlaget i den falmende fiskerihovedstaden. Skal de gode «bonan vårres» ta luven av byens rennommé?

Miljødirektoratets fakta om påvirkninger fra oppdrett av fisk. Foto: Skjermdump fra direktoratets nettsider.

Ingen rettspraksis

At Balsfjord og Karlsøy ikke roter seg inn i miljøkrav, men gjør kort prosess med å stoppe videre vekst, er forståelig. Alta kommune vedtok også å stille miljøkrav til fremtidig oppdrett, men slikt lokaldemokrati ville ikke Troms og Finnmark fylkeskommune ha noe av. De klarte å overtale politikerne i Alta om at vedtaket var ulovlig.

Påstanden er svært tvilsom. Det finnes ingen rettspraksis som støtter den. Tvert imot har flere jurister trukket påstanden i tvil. En av dem er jussprofessor Peter Ørebech, med kyst- og fiskeriekspertise som spesiale. Og da Osterøy kommune vedtok krav om lukka anlegg i 2017, forfulgte ikke Hordaland kommune det med pekefingeren. Vedtaket ble stående.

Tromsø er en kommune med muskler. Hvis noen bør tørre å utfordre en urimelig fylkeskommune, så er det byen vår. Og ikke bare har Tromsø god juss på sin side. Dette er politikk. Så forestill dere at fylkespolitikerne skal nekte tromsøpolitikerne å ta en slik avgjørelse nå, i innspurten til neste års valgkamp. Og det med to nabokommuner som har «løst problemet» ved å si fullstendig nei til videre oppdrettsvekst. Tromsø kan sjølsagt også løse utfordringene i kystsona på den måten…

Hvem lar seg lure?

Med tanke på skuebrød, og dagens korrumperte debatt om grunnrenteskatt, er det verd å se ropene om permitteringer i lys av en anna sak fra Osterøy i 2017: Der forteller en Lerøy-topp om permitteringer ved et lokalt slakteri, på grunn av manglende råstofftilgang og manglende ordrer. På spørsmål om de har sett seg nødt til å permittere før, svarer han:

«Ja, det har vi ofte gjort i andre regioner også på grunn av vanskelig tilgang på laks. Det er ikke unormalt og skjer nærmest årlig.»

Så da må man spørre: Hvem har behov for å la seg lure?