Det er oftest en fryd å være ordfører i en kystkommune. Tilgang på naturressurser, er av stor verdi av sysselsetting, bosetting, tjeneste- og aktivitetstilbud. Og nå jobbes det med ei distriktsmelding i KDD, der vi forventer kraftfulle tiltak i en ny distriktspolitikk.
Salangen er vertskommune for havbruksnæringa. Ei næring med et komplisert forvaltningsregime, og kompliserte problemstillinger å håndtere. Det er bortimot umulig å gi en enkel fremstilling av problemstillingene som treffer både kommuner og næring, men jeg skal forsøke å gi meg i kast med ei pedagogiske utfordring.
Oppdrettsaktøren i Salangen er den største private næringsaktøren i kommunen Lokale eiere med sterk lokal forankring skaper ringvirkninger utenfor sin egen bransje som representerer flere titalls millioner årlig. Overskudd investeres i bedriften lokalt og i lokalsamfunnet.
Næringas ansikt
Havbruksnæringa tjener gode penger. Kan de ikke bare betale den økte skattekostnaden? Vi ser jo ofte laksemilliardærer på fremsiden av VG og Dagbladet, som tjener penger som gress. Nasjonale medier, og en del nasjonale politikere, betrakter åpenbart Fredriksen og Witzøe som havbruksnæringas «ansikt». Og de har da ingen ting å klage over.
Jeg og mine ordførerkollegaer langs kysten er så opprørt over skatteetatens økte verdifastsetting av oppdrettstillatelser fordi det er Odd, Line, Tore, Rita, Børge og Fredd som er havbruksnæringas egentlige ansikt. Ikke John og Gustav.
I vår region har vi flest lokale eiere, som lever livene sine her. Det store flertall av oppdrettsselskap er familieeide, ifølge Nofima. Det er de som nå får en betydelig økning i skattetrykket. For å oppnå rettferdighet sies det, men hvor rettferdig er det når denne endringen kun rammer eierne av de små og mellomstore, familieeide selskapene alene, og ikke eierne av børsnoterte selskap eller utenlandskeide selskap.
Må ta skatteregninga
Ernas regjering la frem et statsbudsjettforslag forrige høst som la til grunn at nå skal oppdrettstillatelser tildelt før 1998 verdifastsettes basert på omsetningsverdi. Man kan stille seg spørsmålet om hva som var motivasjonen, men forslaget fikk leve videre i statsbudsjettet som ble vedtatt av Stortinget. Det ble pekt på de gjeldende auksjonsprisene som et mulig nivå. For tillatelser i vårt område er da prisen 220.000 kroner per tonn, dvs. omkring 200 millioner kroner i formuesverdi for en tillatelse. Det blir til sammen mye penger for små selskaper, som ikke har omsetning av aksjer som en del av sin forretningsmodell.
Problemet er bare at det er eierne av de små, mellomstore, familieeide selskapene som må betale den økte skattebelastningen. Bedrifter som er sentrale samfunnsbyggere skal nå alene sikre staten 260 millioner i inntekt. Utenlandske eiere i de største børsnoterte selskapene betaler ikke formuesskatt til Norge, naturlig nok, og de øvrige børsnoterte selskapene har jo gått på børs med hensikt å øke sin verdi. De børsnoterte kan omsette eierandeler for å sikre egenkapital, og utviklingskraft.
Burde bli igjen
Skatteetaten hopper bukk over å vurdere konsekvenser for valg av modell for verdifastsetting, men leverte kjapt en veileder tilrettelegger for å suge mest mulig ressurser fra lokalsamfunnene, som er vertskommuner for de minste oppdrettsaktørene.
Til tross for kontinuerlige innspill og formidling av bekymringer for konsekvensene for lokalsamfunnene til Finansdepartementet, finanskomiteens medlemmer, næringskomiteens medlemmer og stortingsbenkene fra kystfylkene, valgte altså skatteetaten å gå «all in».
De har lagt til rette for å stikke sugerøret rett ned i et 80-talls kystkommuners lokale ressurser. Aktørene får årlig et økt skattetrykk på millionsummer, børsnoterte går i stor grad fri for økning, og som nevnt, utenlandske eiere betaler kroner 0 i formuesskatt.
Disse pengene burde får bli igjen i lokalsamfunnene, til investering i arbeidsplasser og utviklingsarbeid i bedriftene, engasjement i lokalsamfunnet, investering i infrastruktur. Og ikke minst for å sikre at også de små selskapene skal få delta i veksten i næringa.
Eier med adresse i Tokyo?
Og det er all mulig grunn til at regjeringspartiene må stoppe denne veilederen fra skatteetaten, da den legger til rette for en utvikling i havbruksnæringa som er stikk i strid med Hurdalsplattformen. Regjeringsplattformen slår nemlig fast at de skal «Gjennomgå ordningen med tillatelser i havbruksnæringen for å sikre fortsatt mangfold og lokalt eierskap». Med Skatteetatens oppfølging av stortinget vedtak er dette formuleringer som er helt verdiløse, om ikke finansdepartementet sette foten ned.
Verdifastsetting basert på auksjonspriser og omsetningsverdi er tvinge familieeide selskap med lokal forankring på børs, eller til å selge selskapene. Mer perifere eiere vil åpenbart bety svakere lokal forankring; mindre engasjement i lokalsamfunnet, færre arbeidsplasser på land da konsolidering vil innebære effektivisering i form av samling av arbeidsplassene på land.
De større selskapene børsnoterte og/eller med utenlandske eiere er ikke onde aktører, men de har andre interesser, mindre kjennskap til lokalsamfunnene. Erfaringen fra fiskerisamfunn der lokal aktivitet har blitt kjøpt opp må ha lært oss noe. Vil en eier med adresse Tokyo ha den samme interessen for lokal sysselsetting og verdiskaping som en lokal eier?
En varslet katastrofe
Det er først og fremst lokalsamfunnene som blir skadelidende. Noen selskap kan gå på børs, andre kan selge seg ut. De kan ganske sikkert leve som grever, mens den norske havbruksnæringa i fremtida blir kontrollert av en håndfull eiere, gjerne utenlandske. For noen selskaper vil dette skje umiddelbart. For noen vil det skje om få år, for andre igjen vil det skje når neste generasjon tar over.
Aktørene jeg omtaler har ingen motstand mot å betale skatt. Men de opplever det som problematisk at det innrettes en formuesskatt som i sin natur kun treffer de små mellomstore selskapene med norske eiere, som ikke er børsnoterte. Dette vil legge til rette for den største omstruktureringen havbruksnæringa har vært gjennom. I motsatt retning av ambisjonene i Hurdalsplattformen.
Dette er en varslet katastrofe for lokalsamfunn som er livskraftige og selvstendige i dag. Vi ønsker å ha et næringsliv som samarbeider med oss om å bygge gode lokalsamfunn. Derfor må finansdepartementet stoppe veilederen fra skatteetaten, umiddelbart.
Ministre bør være bekymret
Før statsbudsjettet for 2023 skal vedtas, må konsekvenser utredes før modell for formuesverdi på oppdrettstillatelser beregnes. Det legges ned store ressurser, fra store som små selskaper, for å ivareta miljømessig bærekraft i driften. For å sikre den sosiale bærekraften, som for oss handler om livskraftige lokalsamfunn, må staten spille på lag. Det innebærer å redusere et statlig pengesluk fra ei viktig distriktsnæring. Det er også svært opprørende å registrere at fiskeri- og havbruksministeren, samt næringsministeren er helt fraværende i denne saken. De burde være alvorlig bekymret.
Nettopp dagens regjering bør tåle at næringsliv i distriktskommuner tjener penger, som de kan bruke til å bygge lokalsamfunn, også i fremtiden. Og de burde elske at tre av fire selskaper er familieeide, med lokal forankring.
Hvis ikke blir distriktsmeldinga et dokument for arkivskuffen. Jeg kan ikke skjønne at min regjering finner det mer hensiktsmessig å betale ut «nødhjelp» til kommuner som blir fratatt ressurser til utvikling gjennom innføring av en omfattende skattebelastning for de små oppdrettsaktørene.
Finansdepartementet må stoppe en veileder fra skatteetaten som er som skapt til å rane lokalsamfunn.
