Grunnen er forslaget om nettopp grunnrentebeskatning av havbruksnæringen. Definisjonen på grunnrente er ifølge SNL: en « særskilte skatter ment å sikre superprofitt fra salg av norske naturressurser for fellesskapet.»
Der vil si at nå skal endelig havbruksnæringen beskattes for den svimlende inntjeningen de har hatt på våre felles ressurser. De jobber knallhardt for sine aksjonærer, men lager et narrativ om at det er vi som bor på kysten som vil tape på denne skatten.
Godt betalte lobbyister
Simen Sætre hadde en kommentar om nettopp eierskap og hvem som tjener penger på havbruk per nå. Jeg siterer: «Hver time renner det nå på med utspill fra konsulenter, advokater, lokale ordførere, professorer, fagforeningsledere, små familieeide lakseprodusenter.
- Det skal gis inntrykk av at det er kysten, distriktene, som gjør opprør. Hvem er egentlig denne makten som nå reiser seg? En enkel oversikt står i NOU 2019:18.
- Seks selskaper dominerer 60 % av norsk oppdrett. Mowi er klart størst, dominert av John Fredriksens system for å unngå skatt.
- Oslo er Norges største oppdrettskommune etter eierskap. -Stadig mer eies av utlendinger. Nøstbakken og Selle (2018) kom til 35 %.
- Hvis du går oppover kysten, er altså omtrent hver tredje merd eid av utlendinger.
- En beregning har vist at 48 % av utbyttet går rett ut av Norge (Nøstbakken og Selle 2020). Dette er makten som nå utfordrer politikerne.»
Så hvordan klarer havbruksnæringen å få vanlige arbeidere og folk langs kysten til å gå i fakkeltog for norske og utenlandske milliardærer sin inntjening? Svarer er enkelt: Lobbyen. Næringen har godt betalte og strategisk dyktige menn og kvinner som klarer å skape en fortelling om et sorgens kapittel.
Sutring
Heldigvis gjennomskues dette spillet av de aller fleste. Og deres fremtreden oppleves først og fremst som sutring over at man ikke lenger kan ause opp milliarder fra vår felles ressurs, kysten vår. Å investere for fremtiden, vil kunne gi avskrivninger på skatten.
Allikevel lages bildet av at skatten stopper alt. Og man vil flytte næringen ut av landet. Hvorfor har ikke næringen gjort dette før? De ville spart enorme ressurser på transport av fisken ut av landet, de ville spart enorme ressurser på lakselusbekjemping og de kunne drevet lukket på land uten å ha bli utsatt for skatten.
Men alt dette var utopier før grunnrenteskatten ble lansert. Før dette ble lukkede anlegg presentert som en fantasi. Men plutselig var dette fremtiden, kunne vi høre i debatten ledet av NRKs Fredrik Solvang. «Kystopprøret» eller svartmalingskampanjen fra milliardærenes lobbyister eksploderer altså på grunn av et forslag som er på høring. Alt tyder på at dette forslaget vil få et veldig stort og bredt politisk flertall under behandling.
Bred støtte
Forslaget har støtte i folket. Forslaget har støtte hos økonomene. Forslaget støttes av alle som vil velferdsstaten godt. Aleneforsørgere, minstepensjonister, folk som lever under fattigdomsgrensen og mennesker som trenger velferdsstaten vil ikke gå i fakkeltog for milliardærer. Dette vet næringen. Hvorfor jobber de ikke da konstruktivt i denne høringen? Få får sympati for milliardærenes lommebøker. Kanskje spesielt når vi vet at den virkelige utfordringen med næringen ikke er at de ikke vil betale skatt.
Lakselus, rømming og sykdomsspredning er det vi burde hatt fokus på. Men her vil vel svaret fra næringen være: Disse utfordringene kan vi ikke løse. Vi hadde tenkt til å løse dem. Men så kom denne skatten.
Få har tjent så godt på vår felles natur som nettopp dere. Vær konstruktive og ikke svartmal. Når dere årlig permitterer hundrevis av ansatte og dette er vanlig prosedyre hos deres næring, da er det få som tror på spillet om at dette skyldes ene og alene grunnrenteskatten som er på høring.
I høringen har næringen all anledning til å reagere på normpris og den innvirkningen den vil ha på næringens inntjening. Det er helt fair. Men å dytte de ansatte foran seg er ikke god arbeidsgiverpolitikk.
