Prinsippet med ressurs-/grunnrente er at den ekstraordinære avkastningen som kan oppstå ved å utnytte en begrenset ressurs, kan beskattes. Man beregner gjerne ressursrente som markedsverdi av produktet fratrukket produksjonskostnader for alle innsatsfaktorer, inklusiv arbeidskraft, og alternativ avkastning for kapitalen.
Ingen ubehandlet naturressurs
Laksen som vokser/produseres i merder satt ut i havet, er ikke en ubehandlet naturressurs oppdretterne kan høste av. Begrensningen i «ressursutnyttelsen» ligger i maksimal tillatt biomasse (MTB) bedriftene kan ha i sine merder. For å kunne drive med havbruk, forutsettes en driftslisens, og tilgang til avsatt sjøområde. Lisensen gir rett til produksjon av laks i et bestemt omfang på bestemte lokaliteter/områder.
Det innebærer at innehaveren ikke på noe tidspunkt kan ha en stående biomasse i havet som overstiger MTB på selskapsnivå.
Gangen i lakseoppdrett er at først produseres yngel og smolt i dertil egnede anlegg på land, før de settes ut i merder i havet for videre vekst. Samlet kostnad for å få fram 1 kg laks, er omtrent kr 50/kg slakteferdig laks som skal bli sunn og god mat på middagsbord i inn-/utland.
Lammer utviklingen
Havbruksnæringen forbruker altså ikke en felles naturressurs. Det finnes derfor intet prinsipielt grunnlag for å kreve ressurs-/grunnrentebeskatning av havbruksnæringen. Den er ikke sammenliknbar med verken bruk av vann til elproduksjon eller petroleumsutvinning på kontinentalsokkelen.
Begge disse næringene tar ut sine produkt fra begrensede naturressurser. At havbruksnæringen for tiden går godt, er selvfølgelig bra, men det går også godt i andre næringer. Havbruksnæringen må derfor beskattes på normalt vis for et selskap, og ikke skattlegges utover det.
Imidlertid uttrykker de vilje til å betale mer skatt utover det normale for å bidra i en vanskelig økonomisk situasjon for landet. Regjeringens skatteforslag går imidlertid himmelvidt utover dette og er i ferd med å lamme utviklingen i havbruksnæringen. Og det kan vel umulig være meningen.
Urimelig belastende
Havbruksnæringen skattes i dag som ordinære bedrifter. Norske eiere må imidlertid i tillegg betale formuesskatt, uavhengig av om bedriften går med overskudd eller underskudd. Det oppleves som urimelig, belastende og konkurransevridende, fordi utenlandske eiere ikke får krav om formuesskatt. Formuesskatt er basert på eierens nettoformue og kan bestå av eiendommer, penger i banken, aksjer og annen kapital investert i næring.
Akkurat denne skatten rammer spesielt de mange privateide havbruksbedriftene langs kysten hardt, ved at eierne som regel må ta ut midler fra bedriften for å kunne betale denne skatten.
I tillegg til alle andre typer offentlige avgifter, betaler havbruksbedriftene også en produksjonsavgift på produsert laks, ørret og regnbueørret. Med produsert fisk menes sløyd fisk, og avgiftsplikten oppstår når fisken er slaktet. Denne avgiften ble innført som et kompromiss i 2019, da Stortinget behandlet forslag om innføring av grunnrenteskatt i fiskeri- og havbruksnæringen, et forslag som ble skrinlagt. Nå er det foreslått å beholde produksjonsavgiften og i tillegg innføre grunnrenteskatt. Skattenivået for oppdrettsnæringen blir derfor skyhøyt og totalt urimelig.
Store ringvirkninger
Havbrukskommunene har stor næringsaktivitet knyttet til havbruk, direkte og indirekte. Havbruksnæringen investerer årlig milliardbeløp som skaper arbeidsplasser, skatteinntekter og store ringvirkninger langs kysten. Viktigst for kystsamfunn og næring er at vi har en sterk næring som fortsatt kan investere, skape arbeidsplasser og løse utfordringene med fremdeles å ha en bærekraftig havbruksnæring. Den økonomiske utviklingen i havbruksnæringen har de senere år vært god, men det er grunn til å peke på at den er svært utsatt for svingninger på grunn av:
- Biologiske utfordringer som krever store investeringer framover for å holde norsk havbruksnæring konkurransedyktig.
- Etterspørsels- og prisvariasjon i land vi eksporterer til.
- Fluktuerende valutasituasjon.
- Sterk utvikling av produksjonskapasitet i andre land, både hav- og landbasert.
- Miljøutfordringene øker og krever økte investeringer.
- Høy produksjon og god pris resulterer også i høyere produksjonskostnader som gjør næringen mer sårbar i den internasjonale konkurransen på sikt.
- Sterk økning av energipris.
- Økte finanskostnader.
Havbruksnæringen har derfor et dokumentert behov for å reinvestere overskuddet i næringen. I tillegg har mange oppdrettsselskap store planer om utbygginger og annet for å imøtekomme den stadig økende etterspørselen etter sunn og god sjømat fra Norge.
Disse planene ser nå ut til å havne i en skuff, idet nødvendig egenkapital blir inndratt til statskassen. Mange arbeidsplasser, både eksisterende og planlagte, forsvinner. Staten synes å slå ut babyen sammen med badevannet. Haugesund Høyre kan ikke forstå at dette var hensikten med Regjeringens grunnrenteforslag, og ber derfor Stortinget imøtegå forslaget i dets nåværende form.
