«Næringa tok selv ned overkapasiteten gjennom strukturkvoter, og det har virket. Vi har i dag ei lønnsom næring», sier nærings- og fiskeriminister Bjørnar Skjæran i Stortingets spørretime i vinter.
«Det er ikke nok fisk i havet til å dekke fiskeflåtens uhåndterlige gjeld», sier en av nestorene i Kystfiskarlaget i et leserinnlegg.
Hvem har rett og hvem har feil her?
Eller kan det tenkes at begge har rett på samme tid?
Strukturordningene i fiskeflåten har gitt færre fartøy og færre fiskere, samtidig har de gitt økt lønnsomhet og godt betalte arbeidsplasser i flåten.
Men det er også riktig at flåten har mye mer gjeld, og lav avkastning på kapitalen.
Tydelig trend
I en figur har vi vist to forskjellige lønnsomhetsmål for den norske fiskeflåten siden 2004. Disse målene ser ut til å fortelle to helt ulike historier om næringen. Men egentlig viser de to sider av den samme historien.
Driftsmarginen, altså resultat som andel av inntektene, har steget markant i denne perioden. Selv om det er stor variasjon fra år til år, så er trenden tydelig. Lønnsomheten i flåten øker. Ettersom fiskerne får sin lønn som lott, har høyere driftsmargin også gitt veldig god lønnsutvikling for fiskerne.
Avkastningen på totalkapitalen, derimot, viser en helt annen utvikling. Her er variasjonen noe mindre fra år til år, og vi ser en trendlinje som er paddeflat. Økningen i avkastningen på kapitalen har ikke fulgt økningen i driftsmarginen:
Stikkordet er strukturering
Her må jeg få lov å stille samme spørsmål som jeg stiller til studentene på Norges fiskerihøgskole:
- Hva kan forklare at to resultatmål for samme næring viser så ulik utvikling?
Stikkordet er selvfølgelig strukturering av flåten, og forklaringen på manglende økning i kapitalavkastningen er todelt:
Økt lønnsomhet har gitt rom for å bygge nye, større og mer effektive fartøy til erstatning for dem som tas ut av fiske. Det gir stor økning i kapitalen som skal forrentes.
Den økte lønnsomheten har også gitt høy pris på fisketillatelsene. Mens fisketillatelsene utgjorde knapt 15 prosent av anleggsmidlene i balansen for 20 år siden, så utgjør de nå omtrent 50 prosent.
Det er med andre ord bundet omtrent like mye kapital i tillatelser som i fartøy.
Dyrere kvoter
Selv om flåten har fått stadig bedre marginer, så skal dette overskuddet betjene stadig mer kapital.
Denne utviklingen er ganske lik i alle flåtegrupper. Noen grupper har til og med svakt synkende trend for avkastningen på kapitalen.
De eneste gruppene som også har økende kapitalavkastning, er de som har fått strukturere gjennom å samle kvotene på færre fartøy uten å måtte kjøpe nye tillatelser, som for eksempel torsketrål.
Uansett, denne figuren kan lære oss noen viktige poenger.
Så lenge tillatelsene er et knapt gode, og så lenge det er gode og økte driftsmarginer, så vil prisene på fisketillatelser stige.
Lite superprofitt å skattelegge
Prisen speiler forventet verdi av det ekstra kvantum som kan fiskes på fartøyet. Og når kapitalavkastningen ikke øker, kan det indikere at markedet for fisketillatelser er et velfungerende marked, i den forstand at prisen på rettighetene hele tiden drives opp til et nivå hvor kapitalavkastningen bare tilsvarer den avkastning man også kan få andre steder.
Det betyr igjen at overskuddet som kunne vært superprofitt uteblir, og at hele ressursrenten dermed tilfaller selgeren av fisketillatelsen.
Denne mekanismen har også implikasjoner for hvordan man kan skattlegge næringen. Debatten om grunnrenteskatt i havbruket har også brakt fram en viss diskusjon om skattlegging av ressursrenten i fiskeriene.
Med en avkastning på 6–7 prosent, er det lite superprofitt å skattlegge. Gjennom kjøp og salg av kvoter er mye av ressursrenta allerede hentet ut.
Og ressursrenta har selgende fiskere tatt med seg ut av næringen, mye av ressursrenta er dermed allerede privatisert.
Skal myndighetene hente inn ytterligere ressursrente, må det eventuelt gjøres gjennom kvoter, hvor avkortninger og eventuelle utløpte strukturkvoter kan danne grunnlag for auksjon av tillatelser.
Fiskeripolitiske slag
Men tilbake til innledningen:
Ministeren har rett i at vi har fått økt lønnsomhet i flåten. Men det er også riktig at næringen gjennom å kjøpe ut mange av de «gamle» fiskerne, og bygge nye fartøy, har opparbeidet seg mye gjeld. Nå stiger rentene, drivstoffet blir dyrere og kvotene på de viktigste fiskeslagene er på vei ned.
Så spørs det da om fiskerne har «tatt litt vel mye Møllers tran» i budkampen om kvotene og i avgjørelsene om stort de bygger og hvor ofte de velger å bygge nytt fartøy.
Akkurat nå ser det litt mørkt ut for flåtens betjeningsevne de nærmeste årene.
Det betyr at det kan komme noen viktige fiskeripolitiske slag i nær fremtid: Lav lønnsomhet i flåten vil kunne utløse diskusjoner om mer strukturering, for eksempel om enda høyere kvotetak og om strukturering også for den minste flåten.
En situasjon med lav kapitalavkastning og god avlønning til fiskerne vil også kunne gjøre at avtalene om fordeling mellom båt og mannskap settes under press.
God sommer og god debatt!
