Skatt på grunnrente i fiske på lik linje med i lakseoppdrett, er allerede foreslått av den regjeringsoppnevnte skattekommisjonen (NOU: 2022:22).
Spørsmålet blir derfor hvordan grunnrenten fra fisken, som tilhører fellesskapet, skal fordeles til fellesskapet? At det eksisterer en betydelig grunnrente i fiskeriene, i tillegg til normal avkastning på kapital og arbeid, er utvilsomt.
Med basis i Fiskeridirektoratets tall, har jeg beregnet grunnrenta i 2021 til 4,0 milliarder kroner mot 5,6 milliarder i 2020.
Grunnrenta er beregnet slik: Beregnet som rederiets overskudd + renteutgifter til banken minus 4 % alternativ rente + totale lønninger til fiskere minus norsk gjennomsnittlig alternativ lønn per årsverk på 585.000 kr i 2020 og 610.000 i 2021.
Dette representerer formuesverdier på henholdsvis 71 og 57 milliarder kroner i nåverdi.
Målsettinger i havressursloven
Fordeling av fiskekvoter er i realiteten fordeling av grunnrente. Hvordan kvotefordelingen skal skje, ble blant annet behandlet av Stortingets kontroll og konstitusjonskomité i en enstemmig innstilling til Riksrevisjonens kritiske rapport om fiskekvotenes manglende distriktspolitiske fordeling.
Komiteen understreket at de tre overordnede målsettinger i havressursloven skal vektlegges -bærekraftig utnyttelse av marine ressurser, samfunnsøkonomisk lønnsomhet og distriktspolitisk fordeling.
I dette ligger erkjennelse av at selv om tilfredsstillende lønnsomhet for fiskere og fiskebåtredere er en forutsetning for samfunnsøkonomisk lønnsomhet, gir ikke høyest privat lønnsomhet høyest samfunnsøkonomisk lønnsomhet (Innst. 80 S (2020–2021) Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, side 11).
Og vi kan legge til – heller ikke den beste bærekraftige utnyttelse av de marine ressurser eller bidrag til arbeidsplasser og bosetting i kystdistriktene.
Lønnsomhetsmål for fiskerne
Fiskernes egne bedriftsøkonomiske mål må derfor avveies mot de øvrige hensyn nedfelt i loven. Hvordan skjer dette i praksis? Tidligere hadde vi en hovedavtale mellom staten og Norges Fiskarlag som fastsatte lønnsomhetsmål for fiskerne og rederiene på samme måte som det i dag gjøres i landbruksforhandlingene og mellom LO og NHO. Disse forhandlingene for fiske ble fjernet i 2004.
I mellomtiden ble Deltakerloven vedtatt i 1999 etter lengre tids bekymringer om fiskeflåtens fangstkapasitet måtte begrenses sett i lys av overfiske og svikten i torskefisket i begynnelsen av 1990 årene. Formålet var:
- å tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget for å sikre en rasjonell og bærekraftig utnyttelse av de marine ressurser,
- å øke lønnsomheten og verdiskapingen i næringen og gjennom dette trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene, og
- å legge til rette for at høstingen av de marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode.
Følge av strukturpolitikken
Men flåtens fangstkapasitet er ikke gått ned målt i fartøyenes maskinkraft (HK). I 1992 hadde fiskeflåten samlet 1,5 millioner hestekrefter. Fangstinnsatsen steg til 1,8 mill. HK frem til 2002–2004 selv om det ble innført adgangsbegrensning i kystfiskeflåten på lik linje med havfiskeflåten.
Fangstkapasiteten avtok frem til 2010 til 1,6 mill. HK som en følge av strukturpolitikken i siste del av 2000-årene hvor rederne fikk anledning til å beholde kvoter mens fartøy ble tatt ut av fisket. Men siden er kapasiteten igjen økt til rekordhøye nærmere 2 mill. HK i 2021.
På 1990 tallet var lønnsomheten i flåten lav samtidig som Norges tilslutning til EØS gjorde det vanskelig med subsidiering av fiskepriser gjennom Hovedavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag. At Deltakerloven skulle bidra til øket lønnsomheten og verdiskapingen, var derfor forståelig. Men siden har lønnsomheten i fisket økt meget sterkt:
I en nylig rapport fra Nofima bekreftes bedringen i flåtens lønnsomhet med hele 60 prosent i de siste 20 årene frem til 2021. Årsaken er særlig den kraftige prisstigning på fiskeråstoff som har brakt grunnrenteverdien av fisken opp i 4–6 milliarder kroner i året og især innen havfiskeflåten som også i stor grad har overtatt verdiskapingen i foredlingsleddet gjennom ombordproduksjon.
1,6-2,2 milliarder kroner årlig
Utviklingen har således vist store avvik mellom fiskerilovgivningens mål og den faktiske utviklingen: Både kapasiteten og lønnsomheten er mye høyere og bidraget til arbeidsplasser og bosetting mye lavere enn de nedfelte formålene i fiskerilovgivningen.
En bedre fordeling av grunnrenten kan være en nøkkel for å gjenopprette de tapene som mange fiskerikommuner har lidt de siste 20 årene.
Hvis man legger 40 prosent grunnrenteskatt til grunn som for laks, skulle dette bety 1,6-2,2 milliarder kroner årlig i kvoteverdier som kan omfordeles som grunnkvoteskatt.
Dette kan skje ved nytildeling av rekrutteringskvoter til de prioriterte fiskerikommunene som – i strid med lovens intensjon – har mistet kvoterettigheter i struktureringsprosessen de siste 20 årene. Ved et slikt tiltak kan det legges til rette for at verdiskapingen komme kystbefolkningen til gode.
Dette er et tema som bør behandles i regjeringens kvotemelding. Med en forbedret kvotefordeling blir det kanskje ikke behov for grunnrentebeskatning. Men om fiskeriministeren ikke får dette til, blir nok stafettpinnen overlatt til Finansdepartementet som kan presse frem skatt som virkemiddel for å få fordelt grunnrenteverdiene mer i tråd med Havressurslovens intensjoner.
Å overlate til Finansdepartementet å bestemme over avkastningen av fiskeressursene våre, vil neppe bidra til en positiv befolkningsutvikling i de nordnorske fiskerikommunene som er ensidig avhengig av fiskerinæringen.
