– Takk til Steinar Eliassen

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Faktum er at uten en havgående flåte, – stor kyst, lineflåten, trålflåten og den pelagiske flåten- hadde Norge ikke vært en fiskerinasjon av betydning. Bosettingen, sysselsettingen og verdiskapingen langs kysten ville vært kraftig redusert uten en havgående flåte.

Steinar Eliassen har rett i at trålfiske ikke har like lang historie som krok og garn, men trålfiske har vi hatt i Norge i snart 100 år. Dagens omfang av trålfiske har vi hatt i om lag 50 år, ikke 20–30 år som Eliassen påstår.

Et trålfiske som har sikret Norge råderetten over store ressurser over og under havbunnen. Et trålfiske som sikrer tilstedeværelse og norsk legitimitet lengst mot nord. Et trålfiske som sikrer verdiskaping, bosetting, sysselsetting og store ringvirkninger. Et godt eksempel er Holmøykonsernet på Sortland, der grunnmuren for dagens konsern var en fabrikktråler.

Strukturering skapte lønnsom fiskeflåte

Så kan sikkert Eliassen og vi slå hverandre i hodet med ulike forskningsrapporter om hvilke flåtegrupper som har bidratt mest til ringvirkninger, bosetting og verdiskaping. En nylig Sintefrapport – bestilt av Fiskebåt – viste at det var den havgående flåten som skapte størst verdiskaping. Fiskebåts tilnærming er som vi skrev at vi trenger både kyst- og havfiskeflåten, og at alle parter burde respektere hverandre og ikke kreve økte kvoteandeler på bekostning av andre. Dagens fordeling har ligget fast i flere tiår, og er respektert, selv om den havgående flåten måtte tåle reduksjon i sine historiske kvoteandeler for å oppnå kvotestabilitet. En kvotestabilitet som var en nødvendig forutsetning for å skape en lønnsom næring.

– Fiskebåt skuffer

Les mer

Garantist for norsk foredling

Fiskebåt ønsker en lønnsom norsk foredlingsindustri, der lønnsomheten økes gjennom effektivisering og omstilling, og ikke minst bedre markedsbetingelser for bearbeidede produkter. Fiskebåt bidrar til at konkurransedyktig norsk industri sikres råstoff.

Eliassen er negativ til fryseterminaler i Tromsø, les at fryst råstoff eksporteres ubearbeidet ut av Norge. Det er riktig at råstoff som industrien ikke finner det lønnsomt å bearbeide eksporteres, men fryst råstoff/fryseterminaler er en mulighet til helårlig bearbeidelse i Norge. Fryst råstoff blir i stor grad benyttet i norsk landindustri, og landindustrien som har omstilt seg og satset på fryst råstoff har klart seg godt.

Det bør også nevnes at omfanget av ferskfiskeksporten er på samme nivå som eksporten av fryst, og mer tilførsel av ferskt råstoff i hovedsesongen vil sannsynligvis bety at enda mer vil bli eksportert ubearbeidet. La oss ta med oss at foredling er mer enn hvitfiskindustrien, at mangfold er positivt, og at ensrettet råstoffproduksjon vil være negativt for verdiskapingen. Og ikke minst at den havgående flåten er garantisten for en norsk foredlingsindustri og størst verdiskaping.

Fra Eliassens kontor i Tromsø er oppskriften en omfordeling av kvoter fra trål til den mindre kystflåten. I neste omgang trolig fra snurrevad til den minste kystflåten. Det vil redusere mobiliteten, redusere verdiskapingen, redusere antall helårs-arbeidsplasser og medføre lavere pris til norske fiskere. Vi er ikke overrasket over at Eliassen ønsker seg lavere råstoffpris, og at fiskerne skal stå med luen i hånden, men for Norge og kysten vil det være svært uheldig.

Riksrevisjonens kritikk uberettiget

Til slutt, Riksrevisjonens rapport innebar blant annet en kritikk av manglende konsekvensanalyser i forbindelse med etableringen av dagens strukturpolitikk. En langt på vei uberettiget kritikk som i første rekke rammet Arbeiderpartiet som sto fadder for dagens strukturpolitikk. Selvsagt visste regjering og Storting at konsekvensene av strukturpolitikken ville bli færre fartøy, og at enkelte distrikt ville komme bedre ut enn andre innenfor samme fylke. Men det var bindinger som sikret at kvotene forble i fylkene, senere i Nord og Sør.

Fiskebåt hadde et nært samarbeid med myndighetene i forbindelse med etableringen av dagens rammer for strukturpolitikken. Det var ikke enkelt å si til Fiskebåts medlemmer at det bare var plass til halvparten av dem. Men det var rett, og det var nødvendig om fiskeflåten skulle ta del i velferdsutviklingen og skape en lønnsomhet som ga grunnlag for fornyelse og konkurransedyktige arbeidsbetingelser. Trolig må næringen redusere antall fiskefartøy ytterligere i møte med det grønne skifte og forventninger om større bidrag til velferdssamfunnet.

Ønske om bred politisk enighet

Et enstemmig Storting sluttet opp om hovedlinjene i strukturpolitikken som har ligget fast siden 2008. Det skal alle parti ha ros for. LO, NHO, Fiskarlaget og Fiskebåt ber om at Stortinget igjen samler seg om en bred politisk enighet om strukturpolitikken, bygd på Stortingets tidligere løfter om stabilitet og forutsigbarhet.

Fasiten på de siste tiårenes fiskeripolitikk, er at en subsidiert næring er blitt lønnsom og attraktiv med store ringvirkninger til det beste for kysten og Norge.