Så sent som på midten av 1980-tallet hadde forskerne spådd tilnærmet fritt torskefiske i overgangen fra 1980-tallet til 1990-tallet.
Resultatet ble skjebnesvangre konkurser, strenge norske reguleringer, russisk overfiske og en erkjennelse av at det var nødvendig å redusere kapasiteten i fiskeflåten.
Fortsatt sliter forskerne med å forklare hva som gikk galt. Sannsynligvis var det naturen som spilte oss et puss, men vi var også vitne til en overreaksjon fra panikkslagne forskere og fiskeriforvaltere. Allerede i 1994 var totalkvoten av nordøstarktisk torsk oppe på 700.000 tonn.
Dramatisk nedtur
Det var mange som fikk assosiasjoner til 1990-tallet når kvoterådet fra ICES for nordøstarktisk torsk kom på forsommeren.
Forskerne anbefaler en totalkvote for nordøstarktisk torsk på 453.247 tonn i 2024, og forventer så at torskekvotene kan stabilisere seg rundt 350.000 tonn de kommende årene. Forskerne mener vi er avhengig av en ny sterk årsklasse for å få et skikkelig løft i kvotene.
Sist totalkvoten var så lav som 350.000 tonn var i 1992. Det begynner å bli noen år siden. Det kan også nevnes at så sent som i 2021 ble totalkvoten fastsatt til 885.600 tonn, i tråd med forskernes anbefaling. Nedturen er med andre ord dramatisk, og langt større enn det forskerne har varslet de siste årene.
Verdens beste fiskeriforvaltning
Etter 1990 er det innført en rekke tiltak som skulle gi en positiv utvikling i torskebestanden. Strengere minstemål- og maskeviddebestemmelser, stengning av felt med mye småfisk, påbud om bruk av sorteringsrist og strengere overvåking og rapporteringsregler for å nevne de viktigste.
Verdens beste fiskeriforvaltning har norske myndigheter beskjedent nok omtalt det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i Barentshavet som.
Troen på norsk og russisk fiskeriforvaltning var så høy i 2013, med en totalkvote på 1 million tonn, at en erfaren byråkrat i Nærings- og fiskeridepartementet uttalte at det var helt utenkelig at torskekvoten noen gang ville falle under 700.000 tonn.
Alle steiner bør snus
Nå vet vi svaret, og kanskje bør vi senke troen på egen fortreffelighet og evaluere de ulike tiltakene som er innført de siste årene, og spesielt tiltak som gjør det mer energikrevende å fange fisken.
Alle steiner bør snus for å forsøke og finne en forklaring på den negative utviklingen i torskebestanden. At rekordstore gytebestander har gitt så dårlig rekruttering svekker tilliten til den etablerte sannheten om sammenhengen mellom gytebestand og rekruttering.
Det er i alle fall nødvendig å korrigere denne sammenhengen med andre faktorer. Kan årsaken til sviktende rekruttering være at gytingen skjer lenger mot nord, og at det blir manglende overlapp mellom torskeyngel og raudåteforekomster? Kan det være økt predasjon av torskeyngel som er forklaringen, for eksempel fra den stadig mer nordlige makrellutbredelsen? Eller er det klimatiske årsaker og mindre raudåte som er forklaringen?
Det er viktig at Havforskningsinstituttet nå setter av tilstrekkelige ressurser til å følge opp ulike hypoteser om årsakssammenhengene. Sannsynligvis blir svaret at det er svært lite vi kan gjøre når naturen bestemmer seg, men dette er også en viktig konklusjon.
Nedover for andre arter også
Enkelte trekker fangstrapporteringen fra Russland i tvil når den negative bestandsutviklingen skal forklares.
Det er ingen grunn til overdreven tillit til det som foregår på russisk side, men den kraftige nedgangen vi har sett i torskebestanden de siste årene kan neppe tilskrives et nytt russisk overfiske av torskekvotene.
Hvordan skal den torskeavhengige delen av næringen møte den utfordringen næringen ser ut til å stå overfor?
For det er ikke bare torskekvotene som går nedover. Hysekvoten blir også redusert, og det ligger an til kvotekutt for lange og brosme.
Torskesektoren i Norge har riktig nok hatt mange gode år og står bedre rustet enn på lenge til å tåle en nedtur. Men samtidig står vi foran en situasjon med økte drivstoffavgifter og renter, i tillegg til at også andre driftskostnader har økt sterkt. Og i motsetning til i 1990, er det svært få fiskeslag med unntak av reker den ledige kapasiteten i torskesektoren kan rettes inn mot.
Se til reker
Hvilke tiltak som er nødvendige vil være avhengig av hvor lang nedturen blir. Det er viktig at vi ikke gjør overilte ting og dimensjonerer fiskeflåten til et historisk svært lavt kvotenivå. I så fall vil vi stå dårlig rustet til å møte kvoteoppgangen når den kommer, forhåpentligvis om ikke altfor lenge.
Tidligere har ulike rederikvote- og driftsordninger vært viktige for å møte kortsiktige kvotefall, og næringen og myndighetene bør vurdere om lignende ordninger kan være aktuelle i dag. Kanskje kan dette diskuteres i tilknytning til behandlingen av den nye kvotemeldingen?
Norske fiskerimyndigheter bør også se på tiltak som kan gjøre det mer attraktivt å fiske på bestander som ikke er fullt utnyttet. Det mest nærliggende her er fisket etter reker i Barentshavet.
Norske myndigheter er gjennom avgiftspolitikken i ferd med å gjøre rekefisket ulønnsomt for norske fartøyer i Barentshavet. Fiskebåt har gitt flere innspill som skal hindre at norske fartøyer blir utkonkurrert fra det internasjonale rekefisket i Barentshavet, og er når som helst klare til å drøfte aktuelle tiltak med myndighetene.
Viktige tokt
Avslutningsvis kan vi håpe at bildet for torskebestanden ikke er så helsvart som det forskerne nå indikerer. Det så svart ut også i 1990, men torskebestanden kom raskt tilbake.
Vi vet at torskedekningen på fjorårets økosystemtokt om høsten var svært mangelfull på russisk side, og at data fra dette viktige toktet ble utelatt fra bestandsberegningene for kvoteåret 2024.
Å sikre god toktdekning på økosystemtoktet til høsten og på neste års vintertokt må derfor ha hovedprioritet for norske og russiske forskere. Nå trenger vi pålitelige bestandsberegninger, og her bør det ikke stå på bevilgningene.
