– Norge og næringslivet er spikret til veggen

All virksomhet som medvirker til å forringe vannforekomstenes miljøtilstand må legge om sin praksis umiddelbart.

Norge bør erstatte vannforskriften med vanndirektivet, mener Rune Birger Nilsen. Bildet viser blåskjell over og under vann i Hardangerfjorden.Foto: Arnbjørg Aagesen/Havforskningsinstituttet (arkiv)

Oppdrettsnæringen, jordbruk, vannkraft, vann og avløp, gruvedrift og annen virksomhet må sørge for å følge opp vanndirektivets krav til minimum god kjemisk og økologisk miljøtilstand.

Det er flaut for rike Norge at fornuften og de tekniske løsningene må tvinges frem av Brussel. Historisk sett har ikke Norge fremstått som et godt eksempel.

Næringslivet og norske myndigheter bruker mye energi og tid på å skyve problemstillingene foran seg og fremlegger argumentasjon for å kjøpe enda mer tid.

Rune Birger Nilsen mener det er på tide norske myndigheter forholder seg til vanndirektivet.Foto: Privat

Rustent, ensidig spor

Eftas overvåkningsorgan (ESA) har fulgt med på utviklingen over tid og tålmodigheten er slutt. ESA har varslet Klima- og miljødepartementet (KLD) om at tiden er inne for å faktisk innfri vanndirektivets formål og målsettinger. KLD innrømmer- i sitt tilsvar- om administrativ svikt, men vil ikke innrømme brudd på vanndirektivets tidsfrist for oppnåelse av minimum god miljøtilstand (artikkel 4(1) og 4(4)).

Norge fortsetter altså i sitt sedvanlige spor med å argumentere om mer tid til forskning, mer kunnskap og forankring av forurenser-betaler-prinsippet. Norges rustne og ensidige spor kan ikke lenger benyttes som et påskudd for å skyve løsningene fremover i tid.

Det er nemlig slik at Norge forpliktet seg til å følge vanndirektivet 1. mai 2009 og fikk 15 år på seg til å innfri vanndirektivets tidsfrist.

Tidsfristen ble passert 1. mai 2024, men de tekniske løsningene er ikke innført.

Gjelder flere næringer

Det er faktisk slik at Norges vannforvaltningsplaner viser til økende forringelse innen flere næringer. ESA vurderer i skrivende stund om bruddet skal behandles av Efta domstolen.

Min mening er at all virksomhet som medvirker til forringelse av vannforekomstene, må følge opp forurenser-betaler-prinsippet.

Prinsippet innebærer ikke at næringslivet kan fortsette med forurensningen, næringslivet må betale for å stoppe og forhindre forurensning og forringelsen.

Vanndirektivet

Vanndirektivet legger rammene for forvaltningen av vann. Det er innlemmet i EØS-avtalen og dermed forpliktende også for Norge. Direktivet omfatter alt ferskvann, overflatevann og grunnvann, samt kystvann ut til en nautisk mil utenfor grunnlinje.
Norge er inndelt i 11 vannregionmyndigheter som har ansvar for 16 vannregioner.
Målet er at alle vannforekomster skal ha god kjemisk og økologisk tilstand. Et eget klassifiseringssystem for ulike vanntyper definerer grensene mellom 5 klasser (svært god, god, moderat, dårlig og svært dårlig).
Utgangspunktet for klassifiseringssystemet er naturtilstanden uten menneskelig påvirkning (svært god tilstand). Systemet fastsetter hvor stort avvik fra naturtilstanden som kan aksepteres.

Tekniske løsninger må komme på plass og jeg må si at det er flaut for rike Norge at fornuften og de tekniske løsningene må tvinges frem av Brussel.

Den norske vannforskriften er full av feil og mangler, derfor må Norge sørge for at vannforskriften gjenspeiler vanndirektivets ordlyd fullt ut.

Min mening er at det er mer riktig å skrinlegge den norske vannforskriften og heller transformere og implementere vanndirektivet i en korrekt oversatt versjon, slik som våre naboer Sverige og Danmark har gjort.

Norge må vise at vanndirektivets kjerne «Protect, Preserve, Improve» følges opp med teknisk handling. Løsningen er ikke å utsette de riktige valgene. Norge og næringslivet er spikret til veggen!

(Vilkår)