Mens det meste av ressursrenten/grunnrenten i oppdrettsnæringen har forsvunnet til private og skapt laksemilliardærer, har ressursrenten i olje og gass og vannkraftproduksjonen i all hovedsak gått til staten, kommuner og fellesskapet.
Det handler om vår velferd, det handler om å fylle svømmebassengene i skolene, vedlikeholde skolene, vedlikeholde pleiehjem og tilrettelegge for mennesket og tjenestene der. Det handler rett og slett om romslig kommuneøkonomi for å kunne ivareta alle typer tjenester for og med innbyggerne, uansett alder.
Store konsern
Mange i oppdrettsnæringen nyter godt av ressursrente-milliardene, Frøya kan nå kalles milliardær øya med sine 6 milliardærer fordelt på 5000 innbyggere. Alt bygget opp rundt SalMar. Arbeidskraften hentes stort sett fra utlandet, gjennom bemanningsbyråer. I underkant av 9000 personer jobber med havbruk i Norge, ifølge Fiskeridirektoratet. Hvor mange som er arbeidsinnvandrere, vet ingen, det føres ikke statistikk.
Naturressursen for norsk oppdrett er skjermede fjordallmenninger med god vanngjennomstrømning og kald temperatur. Produksjonen startet i det små i slutten av 1960- årene som en statsstøttet aktivitet for å styrke næringsgrunnlaget i kystkommunene. Det var i den første tiden eierbegrensninger.
Men denne regelen falt bort, og i dag står et fåtall store nasjonale og internasjonale konsern for det meste av produksjonen. Alle disse er privateide. Det kreves konsesjon for driften, som gis uten tidsbegrensning, og konsesjonskostnadene har så langt vært svært beskjeden. Skattlegging av vannkraftverk (NOU 2019:16) er ressursrenten anslått til 25–30 milliarder kroner i 2018, noe som utgjør 37 %. I tillegg kommer bedriftsskatt (selskapsskatt) på 22 %, eiendomsskatt, og vertskommunene for kraften har rett til billig konsesjonskraft.
Alt i alt betyr dette at ressursrenten og verdiskapningen i vannkraftproduksjonen i stor grad tilfaller fellesskapet. Til sammenlikning var ressursrenten i olje og gass 250 milliarder dette året (Greaker og Lindholt 2019. SSB).
Lommerusk
Oppdrettsnæringen i Norge er underlagt alminnelig bedriftsskatt som for tiden er på 22 %. I tillegg er oppdrettsselskapene underlagt enkelte avgifter og kommunal eiendomsskatt. Eiendomsskattesatsen kan variere mellom 0,2 % og 0,7 % av eiendomsskattegrunnlaget. Det er innført en produksjonsavgift som trådte i kraft 1. januar 2021.
Avgiften er satt til 40 øre per kilo produsert fisk, som anslås at vil gi om lag 500 millioner kroner årlig. Inntektene fra produksjonsavgiften skal fordeles til havbrukskommunene og fylkeskommunene.
Produksjonsavgiften blir lommerusk å regne hvis ressursrenten legges til grunn. Ressursrenta i norsk oppdrett av laks og svartelistet anadrom regnbueørret de siste 10 årene er beregnet til gjennomsnittlig 14 milliarder kroner og 20–25 milliarder for de siste fem årene (Greaker og Lindholt 2021. SSB). Altså, i samme størrelsesorden som for vannkraft.
Men opprinnelsen til grunnrenten er nokså forskjellig. Færre og færre lakseselskaper er lokalt eid. De kjøpes opp, gjerne fra utlandet. Forurensningen skjer lokalt, men overskuddet forsvinner ut av kommunen.
Vi flagger ut fjordene
Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er nå samlet i fire multinasjonale selskaper Mowi, Lerøy, SalMar og Cermaq. De river seg løs fra opphavet i Norge. Mowis hovedeier er Geveran Trading, som er en del eieren John Fredriksen komplekse system for å unngå skatt. Blant andre store eiere er den amerikanske banken State Street Corporation, JP Morgan Chase, Citibank og Clearstream banking. Disse eier også mye i de andre store selskapene. Cermaq eies fra Japan.
Vi flagger ut fjordene våre og halvparten av utbyttet går ut av landet. Aktørene tar ikke hensyn til miljø eller økosystem.
Det kan enkelt konkluderes med at oppdrettsnæringen raner naturen og fellesskapet samtidig som den forurenser vannforekomstene, fortrenger kystfiskere og bryter vanndirektivets retningsvalg og krav. Forurenser betaler-prinsippet er kastet over bord sammen med bærekraften, og det på tross av bruken av fellesskapets fjordallmenninger. Oppdrett i åpne merder i sjø bryter med Vanndirektivet, Forurensningsloven og Dyrevelferdsloven med forskrifter. Dette tåler ikke lakmustesten i Høyesterett.
Det mest undersøkte dyret
Oppdrettsnæringens kamp mot lakselusen tar aldri slutt, men nå har desperasjonen overtatt. Vestlandet lyser mørke rødt og forskerne er forvirret. Lakselusen er det mest undersøkte dyret i verden, men den lar seg ikke knekke. Etter 50 års kamp- og milliarder av kroner går den alt mer resistente lakselusen seirende ut. Ifølge den siste fiskehelserapporten døde 92,3 millioner laks og 5,6 millioner regnbueørret i 2022.
Panikken øker og nye midler pøses på i ren lykke og fromme.
Ja-forskerne kommer halsende etter og forsøker å reparere skadene, føre-var er byttet ut med etter-snar. Dagens situasjon er ute av kontroll, noe som fører til øket dyremishandling og død. Oppdrettsnæringen og politikerne snakker om biomasse, når det i realiteten er snakk om manglende dyrevelferd. Produksjonen skal femdobles og husdyret oppdrettslaksen er blitt gjenstand for modifiseringer.
Vannmiljøet og økologien rundt de åpne merdene blir påvirket negativt av rømninger, lakselus, skottelus, avfall, virus, bakterieangrep og medisinbruk. Leppefisken har blitt en forbruksartikkel som helles ut i merdene i økende antall. Den korte oppholdstiden i merdene er helvete. Millioner av leppefisk dør etter et kort liv full av stress og sykdom.
Oppdrettsnæringen må betale for sitt bruk av fellesskapets natur og må betale for sin forurensning og skade. Oppdrettsnæringen må transformeres til lukkede anlegg.
