Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Over lang tid har kystkommuner som stiller områder til disposisjon for havbruk, diskutert hvordan de kan få mer igjen for den verdiskapingen de legger til rette for.

Dette var også et hett tema da undertegnede var ordfører i fiskerikommunen Øksnes og medlem av Nettverk for fjord- og kystkommuner.

Nå stiller AP, SP, V og Pasientfokus opp for disse kommunene, med støtte fra Rødt. Grunnrenteskatten på havbruk er nå vedtatt, og den vil sikre gode velferdstilbud og tjenester ute i kommunene.

For det er ikke slik at alle kommuner som har tilrettelagt sine fjorder og sin kystlinje til havbruk, har hovedkontor og lakseslakteri. Nå sikrer vi at disse kommunene får mer igjen.

Med krig, kriser og økende priser som bakteppe var tiden inne for at de som har den sterkeste ryggen, må ta mer av børa.

Et eksperiment og et sjokk?

Kritikken har haglet fra næringa og Høyre, som påstår at dette er et eksperiment og et sjokk. Men da Erna Solberg innførte verdifastsettelse på konsesjoner gitt før 1998, kom jammen dette også som et sjokk på næringa. Da var mantraet at dette ville ramme de små og mellomstore lokale familieeide selskapene, og at dette var urettferdig. Spørsmålet da var hvorfor vi ikke innførte noe som også traff de store med utenlandsk eierskap.

Senket skattesats

Grunnrenteskatten og bunnfradraget svarer ut dette. Denne skatten treffer de store, man skjermer de små og mellomstore, skattesatsen er senket og man gir rabatt på verdifastsettelsen. Og viktigst: denne skatten gjelder kun ved overskudd og ikke om det ikke går godt. Det skal nemlig gå veldig godt før skatten inntrer.

Når vi nå har innført grunnrente på havbruk, så tar vi kysten på alvor. Vi tar næringa på alvor. Kysten og næringa er også avhengig av gode velferdstilbud for sine innbyggere. Vedtaket betyr at kommunene får mer til å drifte skoler, barnehager og eldreomsorg.

Som sosialdemokrat står jeg godt i vedtaket som er fattet. Jeg mener vi nå stiller opp for de kystkommunene som over tid har lagt til rette for at havbruksnæringen kan fortsette sin vekst, og da spesielt de kommunene som ikke så er så heldig å ha hovedkontor eller slakteri.