Børge Soleng, daglig leder i Lerøy Norway Seafood, forteller i Fiskeribladet den 9. mars om leveringsplikten konsernet har på sine torsketrålere. Seks viktige fiskevær forteller han, har de en såkalt aktivitetsplikt for, og at landindustrien til Lerøy gir hele 600 arbeidsplasser.
Det er som tatt rett ut av et eventyr. Jeg vil foreslå «Keiserens nye klær». Hvorfor er det ingen i dette landet av politikere eller andre som tør å si ifra om hvor borti i staur og vegger hele leveringsplikt opplegget har blitt?
Finnes ikke lenger
Jeg har vært fiskekjøper i Botnhamn i snart 30 år. Jeg har ikke noe ønske om å «legge meg ut med» noen av mine kollegaer i bransjen. Lerøy er et seriøst og skikkelig selskap med masse flotte ansatte som jeg har den største respekt for. Det er den til enhver tid sittende regjering som har ansvaret for de spillereglene som gjelder.
Men det er nytt at ledelsen i Lerøy Norway Seafood ikke lenger går stille i dørene, men uttaler seg offentlig som om det skal være sånn, at det er helt greit med store underskudd i landindustrien.
Systemet med leveringsplikt ble innført for over 50 år siden. Den gangen hadde langt færre fartøy enn i dag de rettighetene som staten tildelte noen utvalgte fiskevær. Fersk fisk trålerne skulle forsyne «jentan på fileten» med fisk og skape helårlige arbeidsplasser på en annen måte enn den veldig sesongavhengige vanlige fiskeindustrien.
Problemet er at disse fersk fisk trålerne finnes ikke lenger, de er skrotet for lenge siden og er i dag svære trålere som fryser fisken om bord og leverer til frysehotell langt unna der de opprinnelige pliktene fantes.
Soleng kan fortelle så mye eventyr han vil om alle arbeidsplassene på land, men på flere av de stedene han nevner, flyter ikke trålerne deres inn i havna en gang. Det er en brøkdel som landes der de opprinnelig var tiltenkt. Leveringsplikten er i dag totalt uthulet, den delen av plikten består i å sende tilbud – et tilbud som de selv i de aller fleste tilfellene takker nei til. Derfor innrømmer jo Soleng at det er kun aktivitetsplikten som fungerer.
Underskuddet på land
Jeg sier ikke at Lerøy sine landanlegg produserer null kilo fra frossent råstoff, ei heller at plikt trålerne aldri leverer fersk. Men andelen er liten. Det som de har gjort, er å stupe inn i kampen om kystflåten sine ferske leveranser av råstoff.
Hvorfor er dette er problem, skal vi ikke ha fri konkurranse i Norge og har ikke Lerøy samme rett til å drive fiskeindustri som jeg eller andre i bransjen?
Systemet har nå vart så lenge at Børge Soleng ikke engang forsøker å legge skjul på hvordan det hele henger sammen. «Vi må se sjø og landsiden i sammenheng» sier han. Det høres fint ut, slik skulle alle fiskekjøperne i Norge ønske det var.
Men problemet er at når Lerøy som konsern har overskudd på tråldriften i mange hundre millioners klassen, la oss si 400 millioner – og samtidig taper 150 millioner på fiskeindustri driften på land – så er det underskuddet på land jeg som fiskekjøper må konkurrere mot.
Frossen torsk betales fra 5–10 kroner mer enn fersk torsk. Det finnes det forklaringer på, den er sortert, innfrysing og emballasje koster, fryseutstyret om bord skal dekkes osv. Ikke minst så kan det nå et mye større marked til riktig tid både innenlands og på eksport.
Inn i hampen skjevt og urettferdig
Men når Lerøy i praksis bruker deler av denne ekstra fortjenesten på å subsidiere landindustrien med kanskje 2 kroner pr. kilo, så klarer ikke vi andre å henge med. Jeg har lurt på dette i mange år, hvorfor ser ikke alle hvor inn i hampen skjevt og urettferdig dette blir?
Dette er ikke noe jeg tror eller finner på, jeg møter det helt konkret i konkurranse, de byr mer for den fangsten fra kystbåter som de ønsker eller trenger – for å bidra til å oppfylle den aktivitetsplikten som de har fra storsamfunnet i seks fiskevær. I tillegg har Lerøy noen kjøpestasjoner flere steder på kysten som brukes til samme formål, kjøpe fersk fisk fra kystflåten for å sende den til bearbeiding på de store fabrikkene sine.
Hvor lenge skal storsamfunnet se på at Lerøy Norway Seafood AS driver med underskudd år etter år, i 10 år, i 20 år – skal de bare fortsette å fylle på med «trålpenger»? Er det virkelig politisk bestemt at for all fremtid så holder staten sin hånd med spesielle regler for de nevnte seks stedene? Det er jo for så vidt en edel tanke i utgangspunktet – men hvis det skjer på bekostning av 20 mindre fiskevær som kunne hatt livets rett hvis konkurransen hadde vært lik?
«Leveringsplikten skal innskjerpes»
Kan du Børge Soleng fortelle oss når det sist var en tråler og leverte fisk i Kjøllefjord eller Honningsvåg, som er to av de stedene du nevner i artikkelen?
Kan du fortelle hvor mange kilo dere kjøper og så dele underskuddet og på den måten «bevise» at min påstand om to kroner er helt feil? Kanskje er det mer? Jeg vet at dere har enorme ressurser i konsernet av både advokater og kommunikasjonsfolk som vil få i oppgave å svare denne lille fiskekjøperen på Senja.
Jeg jobbet som nyutdannet økonom i Finnmark fylkeskommune for snart 30 år siden og lærte om leveringsplikten allerede da. Skiftende regjeringer har fortalt en rekke ganger at «leveringsplikten skal innskjerpes», langt flere ganger enn i eventyret om gutten som ropte ulv, ulv. Dagens fiskeriminister, Bjørnar Skjæran sa det samme i 2022 under Husøydagan. Men ingenting skjer og konkurransevilkårene er fortsatt helt urimelig.
Det er for øvrig ikke bare Lerøy som har trålere med leveringsplikt, det har også Nergård. Men de har tross alt ikke drevet på samme måte, de har ikke like store underskudd på land og de har ikke aktivitetsplikt på noen av sine anlegg. De har tatt noen tøffe valg som har kostet «blod, svette og tårer», de la ned filet anlegget i Gryllefjord, de kjøpte seg fri fra plikten i Bø og på Skjervøy eksempelvis. Men statens regler er like feil for begge selskapene – i forhold til den øvrige industrien.
Den samme leksa gjentas
Steinar Eliassen i Norfra AS har selvfølgelig i sitt svar på saken sett det samme som meg, konkurransevilkårene er rett og slett ikke like. De er utålelige. Nå har jeg ikke de samme illusjonene som han om at det er mulig å ta fra Lerøy konsernet trål konsesjonene. De som opp gjennom årene har hatt disse forpliktelsene/privilegiene har hatt 30 år på å forberede seg, de er kontrollert en rekke ganger, de har faktisk sendt tilbud og har bevis fra Fiskeridirektoratet på at plikten ikke er brutt.
Det er naturligvis ingen med forstanden i behold som vil gi fra seg så enorme verdier. Jeg har heller ingen illusjoner om at staten blar opp milliardbeløp i erstatning. Men i over 30 år er den samme leksa gjentatt – forpliktelsene skal strammes inn men ingenting er gjort i forhold til at konkurransevilkårene er helt ulik overfor oss andre.
Nå er det nok. Ingen regjeringer har funnet løsningen. Da skroter man heller hele opplegget. Jeg garanterer at hvis det skjer, så går det ikke lang tid før subsidieringen stanser og normale konkurransevilkår i norsk tradisjonell hvitfisk industri kan gjenopprettes.
