«Å slik skal det være». Slik uttrykker leder i Norway Seafoods, direktør Børge Soleng hos Lerøy seg til avisa Kyst og Fjord av 25. september når han presenterer et underskudd på 189 millioner i 2022 for hvitfiskanleggene til NS. Foregående år har heller ikke vist seg å være særlig bedre.
Det som legges til grunn for at «slik skal det være» er regelmessige overføringer fra trålerdivisjonen til landsiden for å dekke de årlige underskuddene. En spesiell modell å arbeide ut ifra for Norsk hvitfiskindustri.
En driftsmodell med utgangspunkt i råstoff tatt fra fellesskapet, gitt på dispensasjon fra deltakerloven av Staten for å drive industri i Nord-Norge.
Det skal fortsatt investeres i landanleggene såframt rammebetingelsene holdes stabile, står det å lese.
Lukrativt
Rammebetingelser som knapt kan bli mer lukrative, mer i retning av å være konkurransevridende enn rettferdiggjørende.
- Lerøy Havfiske har 29,7 trålerkonsesjoner Det utgjør for 2023, 28,978 tonn torsk og 18,884 tonn sei. Samlet 47,862 tonn bare av sei og torsk, et brukbart lofotkvantum av fisk.
- I prosent utgjør dette 10,75 % av den norske totalkvoten på torsk.
- For seien utgjør det 9 % av den norske totalkvoten.
- Tar man med Nergårds trålere, har disse to selskapene 15,50 % av den norske totalkvoten av torsk.
- For trålerandelen isolert sett, utgjør Lerøy sin andel cirka 33 % og Nergård sin andel ca. 15 %, samlet blir det cirka 48 %.
Til tross for dette bakteppet fokuseres det mest på skeiv fordeling innad i kystflåten mellom lengdegrupper, stor og liten fra høytsvevende politikere med liten evne til realitetsorientering og bakkekontakt med virkeligheten.
Hoppe over fiskemottak
Mens Nergård har kjøpt seg ut av aktivitetsplikt med Nærings- og fiskeridepartementets velsignelse på sine trålerkonsesjoner, har Lerøy fortsatt aktivitetsplikt til noen kommuner i nord.
Nå er det under utredning hvor mye trålerrederne kan selge direkte ut i markedet, uten å være nødt til å tilby fisken gjennom salgslagenes auksjon, dermed gå fri fra å tilby norsk industri fisken som prikk 1.
Kanskje skal kystflåten begynne å orientere seg i samme retning med sin fisk; hoppe over tradisjonelle fiskemottak og rett fra fisker til marked. Det kan virke som om Nærings- og fiskeridepartementet provoserer kystflåten i den retning.
Mye av det råstoffet som holder aktiviteten i gang på landanleggene til både Nergård og Norwegian Seafood/Lerøy kommer fra kystflåten, mens landinger fra egne trålere i stor grad selges videre frossen.
Altså et prinsipp motsatt av forutsetningene. Kystflåten er blitt bærebjelken for trålerrettigheter og plikter som fulgte med, tildelt på dispensasjon for å tilføre råstoff og holde aktivitet til landanlegg i en rekke kystkommuner.
Tar andre veier
I stedet for å tilføre fisk til landanleggene fra egne trålere, sjarmerer en myndighetene med at det tilføres kapital fra trålerne. «Og slik skal det være». Fisken fra trålerne tar andre veier, kystflåten tilfører som nevnt råstoffet, og er fundamentet for hoveddelen av aktiviteten.
Med profitten fra pliktige konsesjoner i baklommen, stiller trålerredere på dispensasjon i tillegg opp i konkurransen med andre kjøpere uten denne muligheten om kjøp av fisk fra kystflåten.
47,862 tonn bare av torsk og sei hos Norwegian Seafood/Lerøy rekker ikke alene for å holde anlegg i drift. Det hele er umusikalsk, konkurransevridende og mot intensjon og hensikt.
Det er viktig å slå fast at dette endrede prinsipp drives i henhold til vedtatte retningslinjer fra regjeringen. Virksomheten drives i tråd med regelverk og rammebetingelser. Aktørene er ikke å klandre.
Flyttet sørover
For et lokalsamfunn, en region handler det ikke bare om tilførsel av fisk, det handler også om helheten og ringvirkningene. Norwegian Seafood/Lerøy har sanert stort sett alt av administrasjon i Nord-Norge og flyttet det til Ålesund og Bergen.
Servicefunksjoner, miljøene, kompetansen, lokal tilhørighet og eierskap er borte. Dermed en total svekkelse av hele det maritime miljø i nord.
Om den nye fiskeriministeren vil ha en konkret dokumentasjon på konsekvensene av den elendighet embetsverket og det den ulike politiske ledelsen i hennes departement har tillatt, så står dørene til Bø kommune åpne.
I denne kommunen er alt av verdier hentet ut, arbeidsplassene og miljøet er borte og anlegg sanert, men fremdeles har Lerøy og Nergård form for vetorett på utviklingen i Bø kommune med regjeringens velsignelse.
Fraskriver seg ansvar
Sentrale politikere fraskriver seg ansvar for denne utviklingen når fokuset i stedet rettes mot å problematisere lengden på båten i kystflåten. 11 meter, 15 meter eller 21 meter/500 kubikk, som om det skulle være utfordrende for vekst og utvikling på kysten.
Får man i tillegg trukket opp noen linjer, stenge enkelte kystfartøy med lengder framstilt som en trussel for ressursen og bosetting utafor noen streker, har man liksom reddet Nord-Norge fra elendighet.
Det gjelder for både bunnfisk og pelagiske bestander.
Man verken kan eller bør lovfeste og regulere ut fra prinsippet om at»den som roper høyest har rett, vett og forstand».
En ny 15-metring som bygges i dag har tilnærmet samme kapasitet som det en båt på 25 meter hadde for få år siden.
Større og kraftigere
Maskineri og utstyr er blitt større og kraftigere. Dyptgående, kapasitet og effektivitet er vokst i alle fartøysgrupper.
Det handler om det grønne skiftet, arbeidsmiljø og bærekraft.
Tilnærmet 100 % av det som fiskes tilbys likevel fortsatt norsk landindustri. Det finner politikeren og tankesmier tidvis grunnlag for å angripe, i stedet for å holde det fram som den bærekraft det er for kysten og nordnorsk landindustri.
Samfunnsansvaret oppfylles til fulle, nå som tidligere.
Utfordring
Det er det pliktige råstoffet som er tatt bort fra landanleggene på kysten som blir lokalsamfunn og den politiske ledelsens utfordring.
Det er «ikke som det skal være» når det slås fast at «og sånn skal det være» når profitten fra pliktig trålfiske blir framstilt som at man har imøtekommet intensjonen som ligger bak tildelingen av råstoff på disp, fra fellesskapet. Fisken mangler, det er råstoffet det hele dreier seg om.
Argumenter gjerne med kapitaltilførsel fra tråldrift til landanlegg. Markedsfør dere gjerne med investeringer og fornying på landanlegg. Investeringer på landanlegg er alle til del.
Kystflåten tar støyten
Det er uretten og det konkurransevridende, med statens velsignelse, som er utfordringen. Det lar seg ikke bortforklare.
Trål på dispensasjon skjermes og kystsamfunn rammes, mens kystflåten tar støyten som om det er der utfordringen ligger.
Lykke til med kvotemeldingen!
