Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Hva har skjedd? Finansministeren flirte og lo på NRK-Debatten nylig når han påsto at han ikke hadde «snudd» i spørsmålet om havbruksnæringen skal beskattes med minimum 62 prosent.

Det står det motsatte i partiprogrammet han gikk til valg på. Kanskje han har sitt eget «program», eller forstår han ikke bedre?

Helge Singelstad, styrets leder i Austevoll Seafood ASA. Foto: Per Thrana

En alvorlig tillitsknekk

Bruker Finansministeren samme regnestav som den han brukte tidligere i år, når han beregner konsekvensene av det han nå foreslår? Da fortalte han oss at «vanlige folk» skulle få det så mye bedre.

Hva er konsekvensene av hans fremferd? De er mange. Landets finansminister fronter at nasjonen får en alvorlig tillitsknekk. Hvor ligger Norge på tillitsskalaen i dag? Hvordan skal investorer vurdere den politiske risikoen i Norge?

Denne type nasjonalisering av verdier hører hjemme i stater jeg trodde vår nasjonale ledelse ikke liker å bli sammenliknet med.

Det er flere enn Oljefondsjefen som har fått behov for psykolog og mentaltrener gjennom arbeidsdagen etter dette. Norge har en finansminister som ikke forstår hvor kritisk viktig tillit er.

Og det i Norge som skal leve av en finansformue som er investert i globale finansmarkeder! Kanskje Nicolai Tangen kan kviskre Finansministeren noen visdomsord? Jeg minner Statsministeren om at tillit bygges i millimeter og rives i kilometer.

Forutsigbarhet

I Hurdalsplattformen står det så fint «Regjeringen skal føre en forutsigbar og ansvarlig skattepolitikk overfor næringslivet».

Forutsigbarhet og ansvarlig fremferd i skattepolitikk er KRITISK viktig for næringslivet, hvordan får dere økt skatt fra 22 prosent til 62 prosent til å passe inn i regjeringens «plattform»?

Vi har brukt tiår på å bygge en sjømatnæring, som i dag er noe så unikt som en norsk miljø/klimamessig og finansielt globalt konkurransedyktig matprodusent.

Det har ikke vært enkelt, mange har gitt opp. Verdikjeden er enestående i verden.

Apropos gitt opp, statskontrollerte Norsk Hydro var i sin tid eier av verdens største produsent av laks, men de fikk det ikke til og så ingen fremtid i havbruk.

For ganske nøyaktig 22 år siden solgte Hydro-ledelsen, sittende i Oslo, sjømatsatsingen.

Kunnskap og utholdenhet

Norsk Hydro sin ledelse forsto aldri at Hydro Seafood kunne skape grunnlag for sysselsetting, bosetting og verdiskaping for lokalsamfunn og aksjonærer.

Statsminister, de selskapene regjeringen nå vil ramme, de maktet den gang ikke å kjøpe Hydro Seafood da det ble solgt ut av landet til spotpris.

Disse selskapene hadde «null og niks» den gangen, bortsett fra det Hydro manglet, nemlig kunnskap, utholdenhet og et hjerte for samfunnene langs kysten.

Virksomhetene og arbeidsplassene langs hele kysten er tuftet på langsiktighet, kompetanse, tillit/kapitaltilgang og en ukuelig interesse for å utvikle våre kystsamfunn. Vi er slitne nå, slitne av det vi opplever som motarbeiding fra sentralt hold, enten det er fra byråkratiet, professoralt ekspert-velde eller nasjonale politikere.

Nå er vårt siste håp at lokale politikere «låner øret» til oss og bistår oss i kampen mot sentralmakten, før det er for sent.

Spredt eierskap

Hvorfor skal investeringskraften i sjømatnæringen kveles? Ja, for det er det som skjer når skattesatsen går fra 22 prosent til minimum 62 prosent.

På toppen av dette må selskapene betale formuesskatten, utbytteskatten og produksjonsavgift. Skattesatsen passerer 80 prosent, og det er før det som betales (kunne blitt betalt) for konsesjonsvolum!

Hvorfor skal fremtidig utvikling av arbeidsplassene i de selskapene, utenfor olje/gass, som bidrar mest til velferdsstaten undergraves? Hva skal vi si til våre ansatte?

Hva skal vi si til ungdommen som studerer for å skape ny industri og vil bo langs kysten? Er det ikke velferd at folk kan bo langs kysten uten statsstøtte?

Er dere beredt til en debatt om realiteter, hvem som bidrar med hva? Det er vi. Les offentlige ringvirkningsrapporter og årsrapporter fra siste året.

Der vil dere eksempelvis lære at Lerøy Seafood Group sysselsatte cirka 5500 mennesker, har nær 20 tusen eiere, balanse på 34 milliarder, omsetning 23 milliarder og et operasjonelt driftsresultat på 2,5 milliarder. Ja, Lerøy er stort og har et spredt eierskap, men hva er galt med det?

Det har vært krevende å utvikle verdikjeden/næringen som «står på pallen» målt etter bidrag til velferdsstaten, det er vi stolt av. Tenk om regjeringen kunne arbeidet med oss, våre ansatte og leverandører, ikke mot oss!

Fortsetter dere slik dere stevner kan dette bli kostbart, ikke bare pekuniært for kommuner og velferdsstaten, også politisk. Vi er forpliktet til å si fra.