Fiskeriministerens departement arbeider nå med en melding om verdifulle fiskekvoter. Fiskeripolitikken har implikasjoner for hele Kyst-Norge, og på lengre sikt kanskje også for landets ve og vel.
Både kommunal-, forsvars- og statsminister bør ha noe å si. Selv om samarbeidet med Russland på fiskerisektoren har vært bra i mange tiår, viser utviklingen med krigen mot Ukraina at vi må være på vakt mot vår store nabo og ressurs-medeier i øst.
Ressursene i Finnmark
Mesteparten av norsk fisk beiter og vokser opp i havet utenfor Finnmark og Nord-Troms (NoTroFin), i seks kommuner nord for Tromsø. Denne delen av landet får imidlertid ikke tilsvarende andel i produksjon og økonomi fra disse store ressursene.
Dette har svekket bosettingen i nord. I 1950 hadde Finnmark 2 prosent av befolkningen i Norge. Så begynte andelen å gå ned, til 1,9 prosent i 1980 og videre til 1,4 prosent i 2021. Folketallet i Norge har økt vesentlig siden 1970 mens antall personer bosatt i Finnmark har gått litt ned. Internt i Finnmark og Nord-Troms har imidlertid kystområdene hatt større tilbakegang.
Utviklingen i fangstene til fiskefartøy registrert i Finnmark og Nord-Troms viser en kraftige nedgangen i siste del av 1980-årene. Den skyldes blant annet reduksjon i loddefisket, invasjon av sel og det nye kvotesystemet for kystfisket etter torsk.
Disse forholdene henger sammen. Dette diskuterer vi, sammen med Knut Heen og Eirik Eriksen Heen, grundigere i en artikkel i ei bok, «Felles naturressurser i Nord», som på nyåret kommer på Orkana Forlag. Boka redigeres av blant andre Ragnar Nilsen og Ottar Brox.
Tilbakegangen
Mye av fisken fra nordområdene tas opp av havgående båter tilhørende sørlige deler av landet, landes i noen større fiskerihavner, som Tromsø og Ålesund, og bearbeides i blant annet Kina.
Lodde og sild kunne tidligere prosesseres til fiskemel og -olje i fabrikker også i Nord-Troms og Finnmark. Disse ble imidlertid gradvis nedlagt og den nordligste ligger nå i Bodø, nesten 1000 kilometer sør for Vadsø som tidligere hadde en stor fabrikk.
Torsketrålere var tidligere i langt større grad knyttet til bedrifter i Nord-Troms og Finnmark med plikt til å lande fisken der. Ordningene ga ringvirkninger både ved bearbeiding av fisk og ved fiskeflåtens behov for service til drift og vedlikehold. Disse ordningene er imidlertid gradvis svekket og avviklet.
Fiskekvoter og konsesjoner til å drive fiske har gitt mange fartøy betydelig økonomisk verdi. For å hindre at disse verdiene ble overført fra nord til sør, ble det lagt restriksjoner på omsetning av kvoter og fartøy. Ved salg fra nord kunne opptil 40 prosent av kvotene bli redusert og overført til felles fordeling.
Gradvis ble disse reglene svekket. Nå er hovedregelen at visse fartøykvoter reduseres med 10 prosent og andelen overføres til gruppen i fellesskap, enten fartøyet blir solgt sørover eller nordover. Med andre ord: Ordningene som skulle bevare mer av fiskekvotene i nord, er nå i praksis opphevet.
Liten redning i laksen
Den store sektoren innen fiskeri er nå lakseoppdrett som står for hele to tredjedeler av norsk fiskeeksport, som i 2021 var på over 120 milliard kroner. Finnmark har om lag 10 prosent av landets lakseproduksjonen. Lønnsinntektene betales lokalt, mens de langt større eierinntektene går andre veier. Til tross for den store produksjonen tilfaller imidlertid bare 1 – én – promille til folk bosatt i Finnmark.
Er det noe problem at Nord-Troms og Finnmark gradvis svekkes? Ja, jeg tror det – et problem for resten av oss. Befolkede kystområder er på lang sikt viktige for å rettferdiggjøre at Norge har svært store fiskeri-, petroleums- og mineral-ressurser i vår 200 mils økonomiske sone. Slik sett har utviklingen i fiskerier og bosetting en større betydning på lang sikt enn det kortsiktige kvotesystemer for maksimal fortjeneste kunne tilsi.
Kvoter og velferdstiltak
Hvordan stimulere utviklingen i Nord-Troms og Finnmark? Området har til nå hatt blant annet nedskriving av studielån, redusert eller fritak for arbeidsgiveravgift, litt skattelette til personer – og nylig regjeringens vedtak om gratis barnehager.
Flott! Men mere må til, og ikke bare i fiskeriene som jeg diskuterer mest i denne artikkelen.
For fiskeriene bør man ekspandere fiskeflåten i nord, for eksempel med mål om at minst 20 prosent av norske fiskefangster skal landes av fartøy tilhørende og driftet fra Nord-Troms og Finnmark. Det vil si til nivå med 1960- og 1970-tallet. Innfør NoTroFin-kvoter – til fordeling av Norges totale kvoter før disse fordeles på andre fartøysgrupper etter tradisjonelle kriterier. Mer ilandføring av fersk fisk som kan bearbeides lokalt.
Full dekning av studentboliger og gode finansieringsordninger for boliger til alle og i alle kommuner, gjerne gjennom Husbanken. Skattefrihet for alle med middels god inntekt, og to ukers ekstra ferie til alle.
For oss som hadde barndom og ungdomsårene i Nord-Troms og Finnmark, på 1950- og 1960-tallet og trivdes utmerket der selv uten TV og internett, var situasjonen en annen enn for dagens unge og foreldre. Fiskerinæringen kan ikke alene bidra til sikring av vekst og velferd i Nord-Troms og Finnmark, men kvoteordningene kan inngå i en samlet plan for en gjenreisning – til beste for Norge på lengre sikt.
Befolkede landsdeler, særlig Finnmark, er en viktig del av landets totalberedskap.
