Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Jeg hadde imidlertid forventet et mer seriøst innlegg enn det som Halstensen og Maråk presterer, tatt i betraktning de ressursene den mektige organisasjonen Fiskebåt rår over. Forklaringen er trolig at de har en dårlig sak.

For det første beskylder de meg for historieforfalskning uten å vise til hvilke påstander i mine innlegg som skal være feilaktig. For det andre påstår de at jeg bare er ute etter å berike meg sjøl, og jeg lurer selvsagt på om de mener at også Riksrevisjonen bare var ute etter å berike seg sjøl siden vi hovedsak har samme synspunkter.

Fiskebåt med advarsel – slik tror de omfordeling kan ramme fiskernes lommebok
 Les mer

Slår inn åpne dører

Det er ingen som betviler at det er fiskere sysselsatt om bord på trålerne, så her slås det inn åpne dører. Faktum er imidlertid at fiskerne på trålerne trenger to til tre ganger så mye fisk som fiskerne på båter under 15 meter for å få en akseptabel lott, noe som er dokumentert av forskerne Flåten, Heen og Heen (2023). Knut Heen har også påvist at den mindre flåten gir større ringvirkninger (i European Journal of Operational Research) enn det trålerne gjør. Sitat: For trålflåten er virkningen på sysselsettingen beskjeden(…) (min oversettelse).

Jeg har ikke benektet at trålerne bidrar til helårs sysselsetting i enkelte industribedrifter. Vi får imidlertid bedre nytte av ressursene våre ved å omfordele kvotene til kystflåten. For eksempel i Lerøy-systemet har prisen for disse helårsansatte vært én milliard kroner i løpet av siste 12 år. I tillegg sitter Lerøy igjen med bortimot to milliarder i overskudd på tråldrifta i samme periode, selv etter å ha subsidiert landindustrien med den milliarden. Etter mitt skjønn kan kvotesystemet knapt fungere dårligere!

Pliktkvoter til kystflåten

Da trålstigen ble etablert var det bare gått 20-30 år fra den store trålflåten kom inn i norske fiskerier. De fleste trålerne hadde fått sine konsesjoner på betingelse av at de skulle forsyne industrien med råstoff og sikre arbeidsplasser og bosetting på kysten. Den betingelsen overholdes ikke lenger. De som ekspanderer, er fryseterminalene i Tromsø og noen grad Ålesund.

Struktur- og pliktkvotene fra trålerne bør inndras og fordeles på kystflåten for å skape merverdier, men for at det skal fungere må det stilles krav til antall fiskedøgn, begrensning i levert kvantum pr uke, kvalitet m.m. Omfordeling vil sikre arbeidsplasser som slipper å konkurrere med varer av norsk trålråstoff produsert i lavkostland. Økte kvoter til kystflåten vil øke lønnsomheten, gi grunnlag for høyere lønninger og dermed sikre bosetting i landsdelen. Vi vil samtidig kunne gjøre et langt steg på veien for å redusere klimautslippene fra fiskeflåten.

Det er begrenset hvor stor trålflåte som trengs for å fiske uer i Irmingerhavet og andre kvoter som Norge måtte ha tilgang til.

Les også