Vår arbeidsgiver Lerøy, har torskekvoter tilsvarende 10 prosent av Norges torskekvoter. Av dette skapes det 420 helårige arbeidsplasser på sjø og 600 helårige arbeidsplasser i landindustrien i egne selskap.
Uforståelig
Trålpliktene er et viktig fundament for denne sysselsettingen.
De tillitsvalgte har gjennom en årrekke kjempet for å få jevn tilførsel av råstoff, dette for sikre helårlige arbeidsplasser i landindustrien. Kampen har i mange år bestått i å beholde pliktene, som er den eneste garantien for å beholde og utvikle våre arbeidsplasser i industrien.
Knag Fylkesnes (SV) og Nergård ser ut til å være på total kollisjonskurs med oss ansatte når de ønsker å avvikle pliktordningen. (jfr. deres innlegg i Fiskeribladet).
Hos Lerøy ser vi at de ansattes interesser sammenfaller med vår eiers interesser og strategi. Så opplever vi at den eneste garantien for våre 600 arbeidsplasser i landindustrien, angripes av enkelte næringsaktører som bare har økonomiske interesser, og som ikke ser ut til å ta sitt samfunnsansvar på alvor.
At en næringsaktør som Nergård ikke tenker på noe annet enn sin egen pengebok, er en ting, men at ansvarlige politikere ikke forstår eller ikke ønsker å se konsekvensene av dette angrepet, er for meg uforståelig.
River ned
Knag Fylkesnes (SV) står i spissen for en politikk som nettopp angriper den garantien som blant annet aktivitetsplikten gir oss.
Pliktene sikrer helårig tilgang på råstoff som er nødvendig for å sikre helårlige arbeidsplasser i landindustrien.
At en sentral politiker som Fylkesnes ønsker å rive ned en av de få verdikjedene som sikrer samspill mellom flåte og industri og som skaper industriarbeidsplasser på land i Nord-Norge, er ikke til å tro.
Fylkesnes er informert om hva Lerøy gjør, både når det gjelder viljen til å investere i landanlegg, og hva som må til for å sikre utviklingen og de 600 helårlige arbeidsplassene innen landindustrien for hvitfisk i selskapet.
Illusjon om en svunnen tid
Fylkesnes sitt ønske om å skape helårlige arbeidsplasser basert på sjarkflåten, uten trålere er i beste fall en romantisk drøm og en illusjon om en svunnen tid.
Vi trenger en variert flåte, stabile rammebetingelser og eiere som tar sitt samfunnsansvar.
Eier som tar sitt samfunnsansvar på alvor, har vi i Lerøy. Men har vi politikere som ser det, og som ønsker å bidra til at det fortsatt er mulig for eiere å ta dette ansvaret?
