I Norge fører skiftende regjeringer en såkalt «aktiv fordelingspolitikk» som blant annet innebærer at staten medvirker og påvirker hvordan nasjonens verdier er fordelt mellom folk. I Norge er utjevning og likhet i meget stor grad et tverrpolitisk mål.
Det er derfor også konsistent med denne politiske enigheten at uttak og bruk av nasjonens naturgitte verdier kontrolleres av staten og forvaltes til det beste for folk som bor i Norge.
Norge har tre store naturressurser som nasjonens velferdssystem er tuftet på. Olje/gass som gir energi. Vann som gir energi. Hav som gir fisk som er mat.
Alle tre sektorene er styrt med basis i lovverk som slår fast at naturverdiene tilhører nasjonen og dermed Norges folk.
Havressursloven forvaltet av fiskerimyndigheten (NFD) er en av disse lovene og §2 og §1 lyder slik;
§ 2. Retten til ressursane
«Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.»
§ 1. Formål
«Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.»
Det som gjennom disse to grunnleggende paragrafer slås fast, er at fisken i havet eies av innbyggerne i Norge og at den skal forvaltes bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Og det er det fiskeriforvaltningen, det ansvarlige departement (nå NFD) og den ansvarlige statsråd (nå Skjæran), som skal gjøre.
Til dette gir §7 noen retningslinjer;
§ 7. Forvaltningsprinsipp og grunnleggjande omsyn:
Departementet skal vurdere kva slags forvaltningstiltak som er nødvendige for å sikre ei berekraftig forvaltning av dei viltlevande marine ressursane.
Ved forvaltninga av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet skal det leggjast vekt på:
- ei føre-var-tilnærming i tråd med internasjonale avtalar og retningslinjer
- ei økosystembasert tilnærming som tek omsyn til leveområde og biologisk mangfald
- ein effektiv kontroll med hausting og anna utnytting av ressursane
- ei formålstenleg fordeling av ressursane, som mellom anna kan medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna
- ei optimal utnytting av ressursane som er tilpassa marin verdiskaping, marknad og industri
- at haustingsmetodar og reiskapsbruk tek omsyn til behovet for å redusere moglege negative verknader på levande marine ressursar
- at forvaltningstiltak er med og sikrar det materielle grunnlaget for samisk kultur
Enkelt sagt, gjentatt, er det Staten ved fiskeriforvaltningen sin oppgave å forvalte fiskeressursene til best mulig nytte for hele befolkningen i Norge. Og eksplisitt bidra til sysselsetting og bosetting i kystdistriktene.
Hvordan ressursen, vår alles fisk, og adgangen til å være yrkesfisker er fordelt, er grunnleggende for at forvaltningen blir til det beste for eieren, fellesskapet i Norge.
I min artikkel i Norsk Fiskerinæring nr. 1/2023 «Kompromissets forbannelse» skriver jeg:
Det er utvilsomt husfredssmart av departementet å legge seg bakpå og bare følge de tilrådinger Norges Fiskarlag kommer med.
Det er imidlertid ikke sikkert at departementet ved å følge Fiskarlagets anbefalinger – som speiler maktbalansen innad i organisasjonen – ivaretar havressurslovens krav til forvaltningen, ref, §7.
I tillegg er det ubestridelig at ved å la Fiskarlaget legge premissene for fordelingen av fiskekvoteandelene mellom aktørene så innebærer det at fiskerimyndighetene – fiskeriministeren – har gitt fra seg sitt kraftigste politiske redskap – fordeling av kvotegrunnlaget.
Det er langt fra sikkert at de samfunnsoppgaver havets ressurser skal bidra til å finansiere løses best med en flåtebasert fordeling av kvotegrunnlaget.
Kystopprøret ble presentert på Dagsrevyen sist lørdag. Det er et opprør mot dagens kvotefordeling.
Dagens kvotefordeling er basert nær 100 % på Norges Fiskarlag sine kvotekompromisser fremforhandlet i sene nattetimer med trusler om splitting, utmelding og annet vondt hengende over forhandlerne.
Minister etter minister, fra Arbeiderpartiet, fra Fremskrittspartiet, fra Høyre, fra Senterpartiet, har alle fredet Fiskarlagets tilråding og med det gitt fra seg sitt kraftigste verktøy. Fordeling av naturressursen fisk.
Det innebærer at fordeling av 25 milliarder kroner ikke er undergitt en samfunnsøkonomisk vurdering.
Det innebærer at fordeling av 25 milliarder kroner ikke er undergitt en åpen høring, i strid med forvaltningslovens krav om at dem som berøres skal høres.
Ved å følge Fiskarlagets kvotefordelingsvedtak, som naturlig nok har vært flåtebasert, har vi skapt en svært lønnsom fangstsektor.
Dette har hatt noen nedsider, som bl.a. er pekt på i Riksrevisjonens rapport, med nedgang i mange kystsamfunn.
Dette er det «Kystopprøret» gjør opprør mot. Kort sagt vil man ha en annen fordeling. Mindre til de store og mer til de små vil gi mer til kystsamfunnene er oppropet fra opprøret.
Det er mulig det. Men langt fra sikkert.
Fordelingspolitikken skal bidra til å fremme den ønskede samfunnsutviklingen. Det er derfor bemerkelsesverdig at siste 30 års regjeringer har gitt fra seg det viktigste verktøyet – fordelingen av fisken mellom små, store, garn, trål, kyst, hav, frosset, ferskt og så videre.
Hva er målet med forvaltningen av fiskeressursene? Det må regjeringen – denne og de kommende – bestemme seg for. Deretter kan man basert på hva man ønsker å oppnå utforme fordelingspremissene. Og fastsette reguleringer i tråd med det.
I St.meld. nr. 51 (1997–98) «Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring» (Peter Angelsen, SP) ble dette drøftet på følgende måte:
«Fiskeressursene representerer en verdifull del av naturgrunnlaget som det norske samfunn bygger på. En god ressursforvaltning er en forutsetning for en fortsatt økt verdiskapning. Fiskeriene kan, dersom de reguleres utelukkende med sikte på økonomisk effektivitet i forhold til fangstvirksomheten, gi grunnlag for en betydelig avkastning til fellesskapet. Dette vil imidlertid fordre omfattende strukturendringer i flåten, noe som også har konsekvenser for bosetting og sysselsetting langs kysten. Gjennom reguleringssystemet legges det opp til at ressursrenten går inn i næringen og i samfunnene langs kysten. En slik anvendelse av ressursrenten kan sees som samfunnets investering i en videre utvikling av distriktene.»
Her er meldingen tydelig på hva man vil og hvorfor.
Skal regjeringen, nåværende og kommende, ta i bruk sitt kraftigste fiskeripolitiske virkemiddel, fordeling av kvotegrunnlaget, da må man ha et klart politisk mål. Et mål som forteller hva man vil fiskerinæringen skal bidra med i den norske samfunnsutviklingen.
Over det hele må man holde fast i at det er din, min, vår alles fisk som skal forvaltes til det beste for hele nasjonens velferd.
Hold pusten!
