SALT har på oppdrag fra Fiskeri og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) kartlagt dagens og framtidens arealbehov for all norsk fiskeriaktivitet. Det store spørsmålet er – finnes det nok plass til å realisere ambisjonene for grønn energiproduksjon til havs, uten å komme i konflikt med fiskeriene?
Begrenset ressurs
Norge har som ambisjon å tildele områder for en havvindproduksjon på 30 000 MW innen 2040. Allerede i 2020 ble de første områdene på norsk sokkel åpnet for fornybar energiproduksjon til havs. Myndighetene har siden arbeidet tett sammen med næringsliv og øvrige brukere av havet for å fastsette nødvendig regelverk. Reaksjonene fra fiskerinæringen har ikke uteblitt.
Næringen peker på at areal er en begrenset ressurs også til havs, og viser til stadig sterkere konkurranse med nye næringer om de ekstremt verdifulle sjøarealene. Senest i november i år krevde landsmøtet i Norges Fiskarlag at utbygging av nye næringer og aktiviteter, ikke må gå på bekostning av gyte- og oppvekstområder, sjømattrygghet, fiskernes driftsgrunnlag eller selve utøvelsen av fisket. Men hvor store arealer trenger fiskerinæringen egentlig i dag og i fremtiden? Og finnes det plass i det store havrommet til nye aktiviteter, som havvind?
Har kartlagt hvor fiskerne fisker
Den 19. desember legger SALT frem vår kunnskapssammenstilling om sjømatnæringenes arealbruk utarbeidet på oppdrag fra FHF. Delrapporten om fiskeri tar for seg fiskerinæringens arealbruk i perioden 2011 til 2021, og gir betraktninger om framtidig arealbruk. Ved hjelp av fangstdata har vi kartlagt hvilke arealer som i dag brukes til fiske etter ulike arter, med ulike redskaper, gjennom vekslende fiskesesonger og over tid i hele norsk økonomisk sone. Rapporten gir også oversikt over reguleringer som påvirker arealbruken, mens meteorologiske modeller er brukt til å beskrive viktige naturgitte kvaliteter ved de arealene som fiskerinæringen er avhengige av.
Vi har også innhentet fiskernes egne erfaringer, som ligger til grunn for beskrivelse av redskapsbruk. Basert på et svært omfattende datasett har vi forsøkt å gi et godt overblikk over fiskerienes samlede arealbruk, endringer, utviklingstrekk og framtidsbehov. Funnene presenteres i et digitalt seminar med tittelen «Er det ledig plass til sjøs?».
Areal som skaper verdier
Den norske fiskeflåten i 2022 besto av 5611 små og store fartøy som mer enn 10800 personer hadde som sin yrkesvei. I tillegg kommer de mange ansatte i landindustrien og leverandørindustrien. Totalt sørget denne flåten i fjor for en fangst på over 2,4 millioner tonn fisk, til en førstehåndsverdi på nesten 28,4 milliarder kroner. Sammen med havbruk gjør det fiskeriene til Norges nest største eksportnæring, kun slått av olje- og gass.
Den viktigste innsatsfaktoren for denne verdiskapningen i tillegg til kapital, mannskap og bærekraftig forvaltede bestander, er areal. I motsetning til havbruksnæringen som ankrer opp sine merder på angitte lokaliteter, flytter fiskebåtene seg dit fisken til enhver tid vandrer, veksler mellom ulike fangstsesonger og målarter, og nyttiggjør dermed store og vekslende sjøarealer gjennom året og over tid.
Mens aktiviteten på vinteren er størst i nord, er den høyere i den sørlige delen av Nordsjøen gjennom sommeren, for deretter å spre seg utover større områder av kysten gjennom høsten. Samtidig er det stor variasjon i mobilitet innad i flåten, der spesielt mange mindre fartøy er særlig avhengig av sine nærområder. Og det er de små fartøyene det er desidert flest av.
En joker
Tross store variasjoner i de ulike fiskeriene, både i årlig fangstmengde, hvilke områder det fiskes i, og med hvilke redskap- og fartøysgrupper, er det lite i vår analyse som tyder på at fiskerienes samlede arealbruk over tid endrer seg. Eller at behovet for tilgang på de arealene som allerede benyttes vil gå ned. Hvor mye som fiskes følger de årlige fiskekvotene, som igjen styres av bestandssituasjonen. Med stabile kvoter vil arealet som brukes de neste årene mest sannsynlig være relativt likt som i perioden 2011 til 2021.
For pelagiske fiskerier innebærer det gjerne store variasjoner fra år til år gjennom perioden, mens det i fiske etter bunnarter som hyse og torsk i større grad er de samme arealene som gjenbrukes år for år. En nedgang i kvoter kan bety at mindre areal blir brukt så lenge kvotene er lave, mens økte kvoter kan gi større arealbruk. Erfaringsmessig svinger størrelsen på kvotene, og vil trolig fortsette å svinge over tid, i takt med en vekslende produksjon i havet. Det er heller ingen automatikk i at redusert tilgang på fangst og kvoter gir mindre arealbehov – tvert imot kan fiskerne i noen tilfeller trenge større arealer til fiskeleting for å fange samme mengde fisk når bestandstilgangen er svak.
Jokeren i dette spillet er klimaendringene som kan komme til å påvirke arealbruken i norske fiskerier gjennom endrede leveområder, bestandsstørrelser og vandringsmønster for viktige kommersielle fiskebestander. Utvikling av fiskerier på nye arter og ressurser som i dag er lite utnyttede (såkalte LUR-arter) og fremmede arter, kan i tillegg spille en mindre rolle. Selv om heller lite har skjedd på dette området siden kongekrabbens inntreden i de norske fiskeriene, finnes det eksempler på nye arter og fiskerier som er under utvikling, som snøkrabbe og pukkellaks.
Ingen teknologisk løsning i sikte
Blant fiskerne er det liten tro på at ny teknologi i flåten vil påvirke sameksistens med andre næringer, nettopp fordi fiskeriene operer på fiskens premisser. Så lenge man høster av levende organismer og vandrende bestander er det viktig at områdene fisken bruker til gyting og vandring ikke forstyrres. I stedet er det blant fiskerne vi har intervjuet bekymring for at teknologiutvikling i andre næringer og utviklingen av nye næringer som havvind, vil øke omfanget av faste installasjoner til havs på bekostning av fiskens tilgjengelige areal.
Energikommisjonen legger opp til en storstilt utbygging av arealkrevende havvind. Nøyaktig hvor store arealer som kreves for å nå produksjonsmålet er omdiskutert. Regjeringen har slått fast at havvind ikke skal legges til fiske-, gyte- og oppvekstområder. Samtidig viser fiskerinæringen til erfaringer fra skotske fiskerier når de peker på at vindkraftområder til havs i praksis vil kunne være «no fishing areas». Kunnskap om fiskerinæringens arealbruk- og behov nå og i framtiden er avgjørende for å sikre denne viktige eksportnæringen for framtiden og vurdere muligheten for sameksistens mellom fiskeri og nye næringer som havvind.
