Dette har til alle tider vært viktige spørsmål i samfunnet, også i norsk fiskerinæring.
I fiskeripolitikken har makta vært fordelt mellom myndighetene og Norges Fiskarlag. Da Fiskarlaget ble til i 1926, med statens aktive medvirkning, ble det skapt et partnerskap som har gagnet begge parter og landet ellers.
Uten et lag som samlet alle yrkesfiskere, ville ikke Råfiskloven sett dagens lys. Kontrollen over eierskapet i fiskeflåten ville heller ikke blitt sikret «på første hånd». Kysten ville sett annerledes ut i dag.
Skuta lekker
Fiskerne har hatt en motpart i myndighetene som de har kunnet stole på. Myndighetene på sin side har hatt en representativ organisasjon de kunne bli enige med – en organisasjon som snakker med én stemme. Dette var også statens motivasjon da den presset på for å få fiskerne til å samle seg.
Dette har likevel ikke fjernet alle interessekonflikter i fiskerinæringen, men gjort dem til et internt anliggende i Norges Fiskarlag.
Fiskarlaget er kanskje den mest hybride organisasjonen i landet. Interessene spriker i alle retninger, mellom hav og kyst, stor og liten, aktive og passive redskaper, arbeid og kapital, og mellom nord og sør. Disse konfliktene har Fiskarlaget evnet å håndtere på en beundringsverdig måte.
Det å lede Norges Fiskarlag har av denne grunn alltid vært en utfordring. Med vilje til kompromiss og kloke nasjonale strateger i ledelsen, har det stort sett gått bra. Etter hvert har det knaket mer i sammenføyningene.
I 1987 gikk medlemmer ut og dannet Norges Kystfiskarlag. Kystfiskarlaget har imidlertid ikke fått en fot inn i partssamarbeidet. Makta sitter der den gjorde før.
Det ble enda vanskeligere å styre skuta etter at det ble åpnet for gruppemedlemskap. Tidligere hadde medlemskapet skjedd gjennom distrikts- og fylkesfiskarlagene. I 1971, etter mye om og men, ble det åpnet for at gruppeorganisasjoner som Fiskebåtredernes Forbund og Norske Trålrederiers Forening kunne bli medlemmer.
Da fikk noen fiskere dobbeltstemme, gjennom fylkeslaget der prinsippet som gjaldt var én person, én stemme. Samtidig fikk de innflytelse gjennom den gruppeorganisasjonen de var medlem av.
Norges Fiskarlag fikk en struktur preget av innebygd ubalanse og ulikhet. Kystfiskarlaget søkte om gruppemedlemskap, men ble avvist. Det ble som statsviter-professor Stein Rokkan sa: i demokratiet telles det stemmer, men det er ressurser som avgjør.
Nytt fokus
Det var krise i landet da Norges Fiskarlag ble dannet. Blant fiskerne rådde fattigdommen. I møte med væreierne, sto de med kasjettlua i handa. Skulle fiskerne få makt, måtte en få «de tusen støvler til å trampe i takt».
Det klarte Norges Fiskarlag mirakuløst å få til. Dette har vært selve grunnfortellingen som har gitt lim til samholdet i organisasjonen og legitimitet i samfunnet.
I dag er situasjonen vesentlig endret. Da NFH-professor Abraham Hallenstvedt og Bjørn Dynna skrev historien om Norges Fiskarlag til femtiårsjubileet, kalte de boka «Fra skårunge til høvedsmann».
Boka forteller om et lag i vekst fra uerfaren ungdom til modent lederskap. Da Hallenstvedt sammen med Pål Christensen ga ut en ny bok i 2005 om Fiskarlagets historie, var tittelen «I kamp om havets verdier». Denne tittelen er illustrerende for Fiskerlagets utvikling.
Måten Fiskarlaget har mottatt kvotemeldingen på, tyder på at det ikke lengre er fiskernes velferd og politiske utenforskap det handler om. Nå står kampen om ressursrikdommen.
Det foreligger et forslag fra Fiskebåt om eksklusjon av Fiskarlaget Nord. Om så skulle skje, vil landsdelen stå uten representasjon i Norges Fiskarlag. «Nord», som er en nylig sammenslutning av de tre nordnorske fylkesfiskarlagene, har vist seg å være et ulydig medlem i opposisjon til Fiskebåt.
Ressurskamp
Må «Nord» pakke sekken, vil maktforholdene i næringen endres radikalt. Vi er da tilbake til starten da nordnorske fiskere hadde sin egen organisasjon i Nord-Norges Fiskerforbund, der Aldor Ingebrigtsen sto sentralt. Det tok ti år før forbundet sluttet seg til Norges Fiskarlag.
Om «Nord» blir kastet ut, vil Norges Fiskarlag ikke lengre være en samlende organisasjon. Kakofonien på 1920-tallet vil komme tilbake med full styrke. Laget vil ikke kunne forvente å beholde den samme makta. Partnerskapet med myndighetene vil bli truet.
Fiskebåt vil ikke kunne være gratispassasjer på grunnfortellingen som har gitt Norges Fiskarlag legitimitet i befolkningen og dermed makt. Den fortellingen vil Fiskarlaget Nord ta med seg. Det er i nord at de fleste fiskerne befinner seg. I sør er det kapitalen som rår.
Ressurskampen vil komme til å måtte føres i åpent lende, ikke i de indre gemakker i Norges Fiskarlag. Det vil nøytralisere Fiskarlaget og skape angst i organisasjonen. Men for folk flest på kysten, vil det gi større innsikt i hva kampen dreier seg om og hva som står på spill. Det trengs. Et demokrati forutsetter transparens.
Finnmark som fiskerifylke
Til syvende og sist berører ressurskampen oss alle, men vi har en tendens til å skyve den unna. Norges Fiskarlag vil aldri fatte vedtak om at Finnmark skal nedlegges som fiskerifylke eller at den mindre kystflåten skal utraderes.
Men Fiskarlaget kan komme til å fatte vedtak i kvotepolitikken som fører til at dette blir konsekvensen. Uten fisk på kaia er Finnmark ferdig. Uten den mindre flåten vil kysten avfolkes.
At kvotefordelingen skal forbli et internt anliggende i Norges Fiskarlag, som til og med stortingspolitikere i Finnmark sier de er komfortable med, er jammen ikke lett for oss utenforstående å forstå. Det har Stortinget makt og mulighet til å endre på når kvotemeldingen nå skal behandles.
NB! Kronikken var først publisert i Nordnorsk debatt, Fiskeribladet har fått tillatelse av kronikkforfatteren til å publisere den på fiskeribladet.no.
