Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Min utgave av Adam Smiths’ «Wealth of Nations» er fra 1828. Der identifiseres grunnrente, og deler av boken handler om hvordan man kan beskatte den. Kanskje er grunnen til at denne skatten ikke er vanlig fordi den er mye lettere å beskrive i teori enn å gjennomføre i praksis.

Professor Karine Nyborg ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo illustrerer i en artikkel i Fiskeribladet hvorfor det er slik.

Jon Gunnar Pedersen finansiell rådgiver Foto: Sebastian S. Bjerkvik

Forsøker å ta grep

Hun skriver at lakseselskapene «synes å mene at normprisen, slik den er utformet, vil gi store, utilsiktede problemer. I så fall bør de snarest foreslå bedre løsninger.» Det er vel ikke slik at næringen «synes å mene» det – den sier da rett ut at den alt har fått disse problemene.

Det spesielle i denne situasjonen er at regjeringen samme dag som den skapte et akutt problem for sjømatsektoren, foreslo en løsning på et helt parallelt problem i kraftverksbeskatningen. Den forsøker nå å ta grep, men det er en svak løsning å erstatte visshet om noe galt med usikkerhet om man har forstått problemet.

Nyborg skriver at en «slik skatt endrer ikke hvilke prosjekter som er lønnsomme eller ulønnsomme – den endrer bare fordelingen av overskuddet når det går bra, og av tapet når det går dårlig». Senere presiserer hun at «en godt utformet grunnrenteskatt er derfor lite å frykte..». Det er teoretisk riktig. Og det gjelder enten grunnrenteskattesatsen er 20 %, 40 % eller 80 %.

Hastverk

Men dette er ikke en godt utformet grunnrenteskatt. Det er en veldig dårlig utformet grunnrenteskatt. Regjeringen vil haste med å innføre den, og diskusjonen må løsrives fra neste års debatt om hele skattesystemet. Likevel skal den ikke gi proveny før i 2024.

De vil beskatte lik inntekt ulikt avhengig av hvem som får den. De gir samme aktiva ulik verdi avhengig av hvem som eier dem. De sier de setter prispunktet for normprisen et annet sted enn det prinsipielt skulle vært. Og de begynte altså med en normpris som de vet er høyere enn gjennomsnittsprisen fisk selges for.

Professoren sløser med sin kompetanse når hun forsvarer prinsippet om at grunnrente i denne næringen skal beskattes, for det gjøres allerede gjennom auksjoner og produksjonsavgifter. Næringen har heller ikke protestert på det.

Tvert imot – den foreslo i Havbruksskatteutvalget selv produksjonsavgiften et bredt stortingsflertall senere vedtok. Er det noe jeg gjennom arbeid i og for denne næringen har sett i årevis, er det at den ikke er redd for å bidra til samfunnet.

Skatter påvirker atferd

Økonomene burde bruke sin økonomiske kompetanse på å gjøre dette skatteforslaget bedre. Og kanskje se på andre områder som er enda bedre egnet for slik beskatning, definert som langvarig meravkastning over 4 %. (Min definisjon ville nok startet med et litt høyere utgangspunkt, og justert for valutaeffekter.) Når den brede skattedebatten kommer, blir det bruk for det.

Jeg har også vært både imot og for ulike skatter og avgifter. Ikke minst fordi de nettopp virker. De påvirker atferd. De påvirker økonomiske og operasjonelle strukturer. Og den foreslåtte skatten skaper enorme vridningsinsentiver næringen hittil har vært spart for.

Adam Smith skriver blant annet:

«The landlord would certainly be less disposed to improve, when the sovereign, who contributed nothing to the expense, was to share in the profitt of the improvement.»

Smith forstår at mennesker ikke bare er kalkulatorer.

Arrogant?

Nyborg underviser blant annet i atferdsøkonomi, med arbeid knyttet til sosiale og moralske normer. Kan det være noen føler regjeringens og begavede professorers opptreden overfor kystfolket er litt arrogant? Kan det være at de som skal tjene disse pengene, betale denne skatten, og leve av denne næringen og dens ringvirkninger, føler man bryter noen av de normene vi er vant til å følge når vi endrer skattesystem?

At noen reagerer på at finansministeren liker å henge ut skattytere med navn og omtaler partene i arbeidslivet som «noen som jobber som lobbyister»?

Investorene, som har kalkulatoren i hånden, har satt opp den politiske risikopremien på investeringer i Norge. Det er ikke så rart.