Likevel anslår Havforskningsinstituttet at årlig rømming å være mellom 1–2 millioner oppdrettslaks årlig. Dette betyr i snitt cirka 4.000 i døgnet, og mange av disse finner veien til gytegrunnene til den ekte laksen i elvene. Skal man ha litt tiltro til uavhengige forskere, så underrapporterer oppdrettsbransjen store rømningstall.
I 70 prosent av de norske lakseelvene er det nå påvist oppdrettsgener. Denne genforurensingen er en stor trussel mot villaksbestanden som er halvert siden oppdrett i åpne oppdrettsfjøs ble industrialisert for bare 30 år siden, og kan faktisk utrydde den norske villaksstammen som nå bare teller cirka 500.000 individer.
Oppdrettsindustrien beviser nok en gang hvorfor den ikke er bærekraftig, og tvert imot skader både miljø og biomangfold, når man nå opplever enda en rømning. Rømmingen fra SinkabergHansens oppdrettsmerd med 125.000 fisk i, er bare den siste i en lang rekke rømninger, og for hver eneste hendelse svekkes de sårbare bestandene av villaks mer. Omfanget gjør at oppdrettslaksen er en reell trussel mot norsk villaks, i form av genetisk forurensning.
Hvorfor lar vi dette fortsette? Hvorfor gjør ikke oppdrettsindustrien mer for å stanse rømningene? Et nærliggende moment å trekke inn her er straffenivået for nettopp lakserømning.
Miljøkriminalitet skal ikke lønne seg
Straffenivået for miljøkriminalitet ligger altfor lavt, og burde heves. Dette ville gitt et sterkt incentiv for å heve sikkerheten, og ikke minst også for å slutte med åpne merder i sin helhet. Straffenivået slik det er i dag virker ikke preventivt i tilstrekkelig grad. Eksempelvis rømte omtrent 130.000 fisk fra Mowi i Flatanger i 2014, og boten ble satt til 500.000 kroner. Det tilsvarer i underkant av 4 kroner per fisk, et nivå som minst burde femdobles for å ha noen effekt.
Videre burde det settes en dusør på 3.000 kroner per innleverte, rømte fisk. Den frivillige dusøren er for lav sammenlignet med skaden oppdrettslaks har på norske villaksstammer. Dette kan høres voldsomt ut, men i realiteten er det konsekvensene som kan komme i kjølvannet av rømningene som kan bli virkelig voldsomme. Den norske villaksen kan dø ut innen 30 år, om man setter dette i sammenheng med tanken om 5-dobling av dagens oppdrettsindustri.
Rømt laks kan utrydde norsk villaks
Rømt laks har potensial til å utrydde den norske villaksstammen. Det holder ikke at det går lang tid mellom hver rømming, for hver eneste gang det skjer er konsekvensene enorme. Økokrim peker derfor, akkurat som oss, på at bøtenivået i akvakriminalitetssaker burde være høyt.
MDG Trøndelag ønsker å kjempe naturens, fjordens, menneskenes og villaksens sak, og har derfor satt som mål at Trøndelag innen 2025 skal ha null lus, null utslipp og null rømming. Lakseoppdrettsindustrien må rett og slett å bli mer ansvarlig, for etter 50 år med oppdrett greier de fortsatt ikke å holde husdyrene sine for seg selv.
Selve konseptet med åpne merder er problematisk, av flere grunner. Oppdrettsanlegg blir anlagt i områder hvor det er naturlige gytefelt for villfisk, hvilket vil si at vi systematisk bygger ned villfiskens produksjonsområder. Lakselus er også et enormt problem; oppdrettsanleggene fungerer i praksis som gedigne klekkerier for lakselus. Disse dreper i sin tur sjøørret og villaks. Da må vi også ta med i betraktningen at det dør 50 millioner oppdrettslaks i merdene hvert år, hvilket vil si at dyrevelferden neppe er der den burde være. Til sist er det også verdt å nevne at det fra norske merder slippes ut kloakk tilsvarende 20 millioner nordmenn årlig – rett ut i fjorden, uten noen form for rensing.
Politikerne må sette strengere krav
Næringen må rett og slett ta seg sammen, og politikerne må sette strengere krav til næringen, og en sterk motivasjonsfaktor her ville vært høyere straffeutmåling. Bøtene må få tilsiktet effekt, og det kan vi med tydelighet si at de ikke har fått hittil.
Vi trenger politikere som tar ansvar for fellesskapet, og ikke i for stor grad tar ensidig hensyn til oppdrettsindustriens behov for å vokse seg inn i himmelen.
