Disse kvotene var i sin tid tildelt til et antall trålere som riktignok skulle (var forpliktet) levere til landindustrien i Nord-Norge fra Vardø i nord til Melbu i sør. De har også gjort dette delvis fram til i dag med godt begrunnet unntak. Tapio spør hva skal vi leve av her i nord

Kan føre til kork i mottaket

Dette spørsmålet har vært tatt opp utallige ganger, det er ikke så helt enkelt. Hun nevner pliktkvoten som er på godt over 100 tusen tonn skal over på kystflåten. Kystflåten tar sine kvoter i løpet av januar-februar-mars -april. Det samme vil måtte skje med torsken som kommer fra pliktkvotene. Har vi en fiskeindustri som kan ta unna i løpet av samme periode slike kvanta? 

Det kan føre til kork i mottaket for hypereffektiv kystflåte som lander dagsfangster på opp til 100 tonn daglig. Dersom det skal tas fisk fra leveringspliktens kvoter må det være som en videreføring av sysselsettingen i fiskeindustrien ut året, etter at kystflåten har tatt sine kvoter i januar-februar-mars og april slik som nå, fordi det fortsatt vil skje som før når fisken er på kysten for å gyte. 

Det vil igjen si at den kan ikke hentes med sjarker under 11 meter i Barentshavet. Det må fortsatt fiskes med trål helt klart og øremerkes for industrien ut året. Det er bare politisk håndverk som skal til så er det innfridd. Det må også være garantert at trålerne får samme pris som andre steder ellers går det ikke. Slike avtaler må foreligge om det så må være med pristilskudd fra staten. 

Torbjørn Olsen fra Skillefjord i Alta, pensjonert fisker Foto: Privat

Urettferdig fordeling av kvoter

Det har utviklet seg en urettferdig fordeling av kvotene som er i ferd med å ta knekken på den minste flåten, spesielt den under 11 meter som opprettholder bosettingen i distriktene. Årsaken er at det er en overinvestering og effektivisering av den havgående flåten som stadig krever større kvantum. 

Kort fortalt skyldes også det at den totale torskekvoten og alle andre fiskeslag er privatisert til fiskerne og deres organisasjoner. Det er Fiskebåt, Norges Fiskarlag, Notfiskarlaget, Kystfiskarlaget og Sametinget med konsultasjonsrett. Av disse er Fiskebåt sterkest, så sterk at Norges Fiskarlag må lefle i stor grad med dem. Og det lille som er igjen til Kystfiskarlaget og slåss om er bare smuler. Sametinget får sitt på etnisk grunnlag som Erna Solberg har bestemt. Det er en kvote som har skapt mye forbannelse. Og til sist fiskeristatsrådene siden systemet ble innført enten har vært på sitt kontor eller i utlandet med smaksprøver av et eller annet produkt. Ganske enkelt fordi denne spinnveven av kvoter har de ikke peiling på og vil neppe aldri få det heller. 

Hvor er den arbeidsføre norske arbeidskraften?

Et samlet mannskap på trålerne, anslagsvis (ukjent) 200-300 mann skal permitteres og sendes hjem, og trålerne skal gjøres om til spiker. Men før det, er kanskje det vanskeligste arbeid, nemlig den juridisk, politiske prosess og ikke minst de menneskelige følger. Dette er en gruppe fiskere som har drevet i 50-60 år. Finnmark er vel det fylke i landet som fra tidenes morgen har bydd på utfordringer. Store avstander, kommunikasjon, en spredt bosetting og et sesongbetont fiskeri som i hovedsak skal avvikles i vintermånedene. En alderssammensetning som heller ikke er så oppløftende. Det har også slitt ut en del politikere underveis. Når fiskerne har gjort sitt så er det de på land som overtar og står med begge beina i utfordringene. Markedet og økonomi bestemmer hva som skal skje. 

Dette har ikke noe med fylkessammenslåingen å gjøre, de kreftene som nevnes var jo flinkest til og sverte og splitte folk i Finnmark. Er det glemt? Videre nevner Tapio ikke med et eneste ord hvilken arbeidskraft i industrien som skal bearbeide disse 100 tusen tonn som kommer i tillegg til det vi har fra før i industrien på kysten. Kanskje hennes fagforbund kan bidra til dette? I dag er det polakker, litauere og thaier som holder liv i kysten, og ikke og forglemme de flinke og dyktige fiskerne vi har. Hvor er den arbeidsføre norske arbeidskraften på kysten blitt av?