Så mange at det kan være grunnlag for å tale om ei sportsgren som har fått status som folkesport.
Den nye folkesporten handler om en eneste ting: Å sverte oppdrettsnæringa. I den kampen skys ingen virkemidler. Det er lenge siden det var minstemål for hvilke argumenter som var gangbare i hetsen av fiskeoppdrett.
Folkeskikk og pengemakt
Felles for mange av disse sportsutøverne er at de sjøl har et heller perifert forhold til alt som har med næringsliv å gjøre.
, eller kanskje rettere et fyord. I alle fall gjelder dette hvis det skulle være så galt at det handler om ei lønnsom næring. For overskudd og lønnsomhet hefter det må vite noe suspekt ved.En av dem som blitt særlig hekta som deltager i denne folkesporten, er Harstads Kåre Nordgård. I en strøm av avisinnlegg har han etter beste evne søkt å henge ut oppdrettsnæringa. I siste runde har han gått et skritt videre. Angrep på næringa er ikke tilstrekkelig. Han har nå funnet det nødvendig å rette skytset direkte mot enkeltbedrifter og eierne.
Manglende folkeskikk?
I et innlegg i flere nordnorske aviser denne måneden med overskrifta «Mangler oppdrettsnæringen folkeskikk?» retter Nordgård et voldsomt angrep på ledelsen i Eidsfjord Sjøfarm AS fra Sortland. Selskapets ledelse mangler folkeskikk. Og overkjører alle andre med rå pengemakt.
Hvilken dødssynd er det ledelsen i Eidsfjord Sjøfarm ifølge Nordgård har begått? Jo selskapet har vært så frekk at det har sendt en søknad til Sortland kommune om dispensasjon fra kommunens arealplan. Dette med sikte på etablering av to nye oppdrettslokaliteter i ytre del av Godfjorden vest for Gapøya.
At en slik søknad, som det i Norge er fritt fram for enhver å fremme, får Nordgård til å ta i bruk karakteristikker som mangel på folkeskikk og utøving av rå pengemakt, forteller om sportsutøver som aspirerer til både gule og røde kort. Og som kanskje bør vurdere å holde seg til det han behersker, nemlig sportsfiske.
Dispensasjoner er nødvendig
I Sortlands arealplan er det angitt som et hovedmål at kommunen skal være den fremste havbrukskommunen i Vesterålen. Skal dette målet være noe meir enn kakepynt, fordrer det at kommunen tillater etablering av nye oppdrettslokaliteter. Det er kun på den måten at kommunen kan trygge grunnlaget for eksisterende oppdrettsaktivitet og skape grunnlag for auka aktivitet.
At det dispenseres fra en arealplan, er ikke noe ekstraordinært. Sortlands gamle arealplan fra 2005 er det blitt innvilga en lang rekke dispensasjoner fra. Det samme vil det være nødvendig å gjøre i forhold til arealplanen fra 2017. Uten slike dispensasjoner får man ingen utvikling av næringslivet. Et næringsliv som blir møtt med rigiditet og mangel på vilje til løsningsorientering fra administrasjon og politikere, vil fort forvitre eller forsvinne ut av kommunen.
Det ideelle er selvsagt at man til enhver tid har oppdaterte planer som kan ivareta de behov for næringsutvikling som løpende oppstår. Men slik er ikke virkeligheten. Det er en møysommelig prosess å lage nye planer og revidere etablerte planer. Ofte kan det medføre at planene er utdaterte nærmest før de trer i kraft.
Fremste havbrukskommune
Det er mange år siden det ble vedtatt å få på plass en kystsoneplan for hele Vesterålen. I utgangspunktet kan det dermed være besnærende å si til oppdretterne i regionen at dere må vente til denne planen er vedtatt.
Men det vil i tilfelle være beste oppskrift på å skyve denne næringa bort fra regionen. For det går opptil flere tog før denne kystsoneplanen kommer på plass. Og Sortland kommune kan bare glemme sitt mål om å være den fremste havbrukskommunen i Vesterålen hvis han velger å stenge døra for Eidsfjord Sjøfarm og andre i påvente av at man en gang i framtida har fått vedtatt en kystsoneplan.
Red.anm: Som advokat har Enoksen oppdrag for klienter som driver med oppdrett/smoltproduksjon, og klienter innen fiske/fangst, fiskeindustri. Han er også nestleder i styret i fiskerikonsernet Norfra AS.
