Norsk fiskerinæring er mer enn fangst og omsetning av hvitfisk, sild, makrell, reker og krabber. De siste tiårene har vi startet høsting av flere nye arter som tidligere ble ansett som ufisk.
Møreforsking er pioner på å forske frem nye marine råvarer, og forskning på lite utnyttede ressurser har vært en av de strategiske satsingsområdene siden starten av 1990-tallet. Møreforsking har vært pådriver for å kommersialisere arter som isgalt, skolest, havmus, haiarter, skater, strandsnegl, kongsnegl og sjøpølser.
Dette er arter som tidligere ble kalt ufisk og ble betegnet som ubrukelig til annet enn agn. Nå finnes de på de fineste restauranter og i fiskedisker både nasjonalt og internasjonalt.
Margareth Kjerstad
- Margareth Kjerstad er forskningsleder for marine råstoff ved Møreforsking Ålesund.
- Hun er utdannet Fiskerikandidat fra Norges Fiskerihøyskole og har arbeidet som forsker ved Møreforsking siden 1992.
- Hun har vært prosjektleder for en rekke FoU prosjekter innenfor fangstbehandling, foredling, restråstoff, kvalitet og marked. Hun har bred erfaring som prosjektleder innenfor hvitfisk og pelagisk sektor.
Urørte skatter
Med økende konkurranse om tilgjengelige ressurser, er «nye marine arter» et tema som er mer relevant enn noen gang. Det finnes fortsatt mange arter i den blå åkeren som vi i dag ikke utnytter, eller har potensial for å utnytte bedre.
Vi kan øke ressursutnyttelse ved å utnytte bifangst bedre og ved å utvikle fiske eller høsting av nye arter. Mange land i Sør-Europa og Asia har i en årrekke fisket, dyrket, produsert, eksportert og spist arter som ikke blir utnyttet i Norge.
At norsk sjømatnæring
og marint protein, vil bidra positivt til å brødfø en økende global befolkning. Å tilby et større produktspekter og utnytte flere arter, vil også bidra til å styrke lønnsomheten og konkurransesituasjonen for norsk sjømat i det globale markedet.
Negative karakteristikker
Lite utnyttede arter som dyphavsfisk, pigghuder og bløtdyr kan fangstes som bifangst eller ved å utvikle direkte fiskeri. Tang og tare kan høstes eller dyrkes.
Når artene er utbredt i store deler av våre fiskerifarvann, hva er da grunnen til at de ikke utnyttes? Årsakene er mange og sammensatte. Noen arter er blitt kalt ufisk og fått negative karakteristikker. Andre er ukjente for både fiskere og kjøpere. Mange av artene smaker fortreffelig og blir høyt verdsatt av konsumenter i andre land.
om ressurspotensialet, hvordan artene skal fiskes, produseres og omsettes på en lønnsom måte. I tillegg må fangst og foredling tilpasses den ordinære produksjonen om bord.
Bred artskompetanse
Markedskunnskap er avgjørende for å kunne produsere produktene slik kundene ønsker. Reguleringer og lovverk gir begrensninger for hvor et fartøy kan fiske, når en kan fiske, hvilke redskap som er tillatt å bruke og sist men ikke minst hvilke arter det er lov til å fiske. Utnyttelse av bifangst er lettere, men for slike arter er det viktig å ha kunnskap om produksjon, produkt- og markedspotensial.
Møreforsking har bred artskompetanse, men prioriterer forskning mot artsgrupper som sjøpølse, snegl, skalldyr og alger. Vårt arbeid med nye arter, bifangst og utnyttelse av restråstoff skjer i nært samarbeid med forvaltning, interesseorganisasjoner, salgslag, flåte, industri og ulike finansieringsinstitusjoner.
Muligheter i dypet
På slutten av 1990-tallet var torskekvotene små og fiskeflåten stor. Det var derfor behov for å utvikle fiske etter nye arter. Møreforsking ledet arbeidet med å utnytte dyphavsarter vest for De britiske øyene og på den midt-Atlantiske ryggen. Kommersialisering av dyphavsarter hadde et tverrfaglig fokus, med gjennomføring av forsøksfiske og prosjektaktiviteter innen biologi, redskapsteknologi, produksjon, kartlegging av råstoffegenskaper og markedsutvikling.
I perioden 2001 til 2003 ble det fisket 7552 tonn dyphavsarter til en verdi på vel 70 million kroner. Satsingen ga norske fiskere et større kvotegrunnlag og et nytt driftsalternativ i deler av fangstsesongen. Bedre kvotegrunnlag i våre nære farvann og strukturering av fiskeflåten har redusert fokuset på dyphavsfiske.
Dypvannsarten isgalt opptrer ofte som bifangst i fiske etter blåkveite. Fiskekjøttet er hvitt, med en fast tekstur og god smak. Sammen med fiskere, utstyrsleverandører og eksportører har vi utviklet retningslinjer for hvordan arten bør produseres og omsettes.
De senere årene har fiske etter nye arter som kongsnegl, sjøpølse, snøkrabbe og rødåte, og høsting av tang og tare (makroalger) blitt viet mer oppmerksomhet. Møreforsking forsker nå mye på kongsnegl, sjøpølser og makroalger.
