Langs hele kysten strømmer nå protestene mot den kraftige økningen i fergeprisene. Når folk må ut med 40.000 kroner for å reise til og fra arbeid, er ikke det så rart. Det som er rart er at de fleste steder i landet dekkes vei og transport frem til dørstokken av statlige bevilgninger. Andre steder ikke.

Likt tilbud

Vei, broer og ferger bør være et likt tilbud for alle innbyggere i Norge. Landet er tjent med å opprettholde en bosetting på øyer og langs fjorder som gjør at vi kan ta hele landet i bruk. Uten bosetting langs kysten, hadde vi hverken hatt fiskeriene eller de andre marine og maritime næringene. Kompetansen vi har på å bruke og utnytte ressursene i havet, har skapt rikdommen vi lever av. 

Evnen til å skape egne arbeidsplasser basert på disse ressursene, har ikke vokst ut av skrivebordsplaner i Oslo. Ingen er tjent med at flere flytter inn dit for å skufle mer papir rundt i byråkratiet. Investeringer i god infrastruktur i distriktene derimot, kan skape fortsatt vekst i det som pekes på som redningen etter oljealderen. Nye næringer knyttet til hav og kyst.

Gode formål trenger midler

I dette bildet er gode fergeforbindelser avgjørende i et land som Norge. De er like viktige som brede veier, store flyplasser, jernbaner og en god offentlig transport er for folk i de sentrale strøkene av landet. Derfor bør det være like selvfølgelig at de som bor der de må bruke ferger, slipper å betale mer enn det folk i byene betaler for vei og transport.

Den sittende regjeringen har gått hardt inn for å etablere større fylker og lovet å flytte flere oppgaver og midler til fylkene. Samtidig har regjering og storting som ambisjon å få ned utslippene av farlige klimagasser ved å bygge nye ferger og bedre veier. Det kan virke som en god plan, men når det ikke er nok midler til å løse de nye oppgavene, blir det fylkene som sitter med skjegget i postkassa. 

Symbolsk støtte

Opposisjonen kan heller ikke fri seg fra ansvar. Nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik tar til orde for at omstillingen til et mer klimavennlig samfunn må være rettferdig. Da kan ikke vanlige folk bli sittende igjen med en så stor del av regningen, mener hun og viser til at flere fylkeskommuner har gjort en stor innsats med å følge opp mål satt av Stortinget uten at regjeringen har bidratt nok.

Tajik har rett i sitt utspill, men mer enn en symbolsk støtte har heller ikke hun. Løsningen er ikke bare mer midler, men en erkjennelse av at et vei- og transportnett er noe storsamfunnet må tilrettelegge for hele nasjonen. Ferger er som veier – naturlige farleder for folk og gods som skal beveges fra hjem til arbeid, og fra kai og lasteramper til markedene.