I Alaska er snøkrabbe og kongekrabbe de viktigste fiskeressursene som fanges i Beringhavet, mens reker, hummer og snøkrabbe er størst langs østkysten av Canada.
Milliardbeløp
En nylig avsluttet internasjonal konferanse i Tromsø hadde skalldyr som tema. Her ble det presentert ny kunnskap om flere skalldyrarter både på biologi, forvaltning og sosioøkonomisk betydning.
Forskere fra i alt 15 land deltok på konferansen og det ble fremlagt resultater som viste at flere av disse skalldyrene representerte verdier for milliardbeløp. I tillegg kom det frem at skalldyrressurser var grunnlaget for bosettinger i kystområdene både i Canada og Alaska.
Reker har blitt viktigere
I Norge er det vanligvis hvitfisk og pelagisk fisk som assosieres med fiskeriene.
Arter som torsk, sild og lodde er fortsatt de viktigste økonomiske ressursene for denne næringen, men skalldyr er blitt stadig viktigere både økonomisk og for bosettingen langs kysten.
Reker har vært fanget i mange år og har fått økt betydning igjen i de siste par årene ettersom etterspørsel og pris har gått opp. De store kvanta av reker blir fanget i Barentshavet og ved Svalbard, men en del har vært tatt i fjordene i Nord-Norge og i Skagerrak.
Taskekrabbe og kongekrabbe
Opptil 8000 tonn taskekrabbe har årlig blitt landet langs norskekysten, fra Rogaland i sør til Nordland i nord. Dette er en krabbe som de fleste langs kysten har et forhold til og som har vært en viktig næring for mange mindre fiskefartøyer.
Denne krabben sprer seg stadig lenger nordover etterhvert som kystvannet blir varmere, og til nå er det registrert taskekrabbe helt nord til Nordkapp.
Kongekrabben kom inn som en ny og fremmed art fra Russland først på 90-tallet, og denne nykommeren har ført til store diskusjoner om hvordan den burde forvaltes siden den er en fremmed art og dermed per definisjon uønsket i vår fauna.
Dagens forvaltning av kongekrabben representerer derfor både en strategi for et langsiktig fiskeri samtidig med at forvaltningen har et mål om å utrydde krabben i noen områder.
Uansett så er kongekrabbefiskeriet blitt et særdeles viktig og verdifullt fiskeri, spesielt i Finnmark. I 2018 tilsvarte eksporten av kongekrabbe en verdi på nærmere 750 millioner kroner samtidig med at dette fisket har bidratt til at små lokalsamfunn i Finnmark har opplevd optimisme og ny vekst.
11 fartøyer fisker snøkrabbe
Det siste tilskuddet til skalldyrressursene er snøkrabben. Den dukket opp i Barentshavet i 1996 og ingen vet hvordan den er kommet dit og hvor den kom fra.
Mye kan tyde på at den rett og slett har utvidet sitt utbredelsesområde ved å vandre nord for Sibir; fra Chucki-havet. Dersom det er riktig, vil grunnlaget for forvaltningen være annerledes enn for kongekrabben som vi vet er satt ut i Barentshavet.
Uansett, så har snøkrabben gitt et betydelig fiskeri i norsk sone de siste 4-5 årene. Fangstkvoten i 2019 er på 4000 tonn og representerer en verdi på cirka 250 millioner kroner.
I dag er det 11 større fartøyer som driver snøkrabbefiske, i hovedsak med teine. Fisket foregår langt nord i Barentshavet, og er ganske annerledes enn fisket etter kongekrabbe i fjordene i Finnmark.
Usikkerhet rundt rådene
I forvaltningen av våre fiskeressurser baserer våre myndigheter seg i stor grad på råd som gis av havforskerne. Forskernes råd danner som regel grunnlaget for de fiskekvotene som gis samtidig med at kunnskapen også er førende for regler om minstemål, maskevidde, stengte fiskefelt etc.
Når det gjelder våre viktigste hvitfiskarter som torsk, sild og lodde har det gjennom mange tiår vært utviklet metoder for innsamling av data og bestandsvurderinger slik at Norge ligger i dag i front når det gjelder å gi gode råd på høsting.
Skalldyr som reker og krabber har imidlertid ikke fått like stor oppmerksomhet når det gjelder utvikling av adekvat metodikk. I tillegg stilles det helt andre krav til innsamling av data og bruk av modellverktøy for skalldyr enn for fisk.
Skalldyrene er som regel knyttet til bunnen og det er ofte slik at hanner og hunner har forskjellig adferd. Selv om en er kommet ganske langt i både Alaska og Canada, områder med lang erfaring med fangst av skalldyr, knytter det seg fortsatt stor usikkerhet til de rådene forskerne gir til forvalterne. Dette var også noen av resultatene som ble presentert på den nevnte konferansen i Tromsø.
Video og maskinlæring
For reker har trål vært den viktigste metoden å samle data på. Det har så langt fungert rimelig bra med noen svakheter. For krabber og kreps har det vist seg at denne innsamlingsmetodikken ikke er tilfredsstillende, i alle fall ikke i våre områder.
Derfor er Havforskningsinstituttet i gang med å utvikle en ny metodikk for å samle data på arter som konge- og snøkrabbe.
I all enkelhet dreier det seg om å «telle» dyr på bunnen ved bruk av
til å analysere bildene. Foreløpig prøver vi ut en type slede med kamera og lys som slepes etter fartøyet, men på sikt ser vi for oss at dette kan gjøres av «drone»-lignende farkoster som kan programmeres til å kjøre faste innsamlingsruter – såkalte AUV-er.Disse finnes i dag, men har så langt ikke vært tatt i bruk for dette formålet.
Vi forventer at en slik tilnærming med bruk av video vil gi mer presise bestandsanslag og betydelig mindre påvirkning på bunnen enn dagens trålmetodikk. Denne metodikken vil også tas i bruk når vi nå i desember skal ut og kartlegge forekomstene av haneskjell i Barentshavet for første gang siden haneskjellfiskeriet strandet på 80-tallet.
