Under et møte i Oslo i 1981 i forbindelse med utbyggingen i Altaelva hevdet genetiker Kjetil Hindar fra Universitetet i Oslo (UIO) at laksestammen i Altaelva var en av få man kjente til som var ren og naturlig, underforstått uten innblanding av gener fra andre elver. Uttalelsen ble bla gjengitt i Bergens tidene den 24 september 1981. Med bakgrunn i dette mente Hindar at konsekvensanalysen ifm utbyggingen i Altaelva ikke var forsvarlig gjennomført, og at den måtte gjøres på nytt. Hindar er i dag Seniorforsker ved Norsk institutt for Naturforskning (NINA) med spesialområde populasjonsgenetikk.
I dag hevder Hindar og hans kolleger at de fleste elver har en unik laksestamme.
Hvordan er det mulig at de unike laksestammene eksisterer i dag når de ikke gjorde det i 1981?
Hva i all verden er det som har skjedd under disse årene, og hva var bakgrunnen for at Hindar og UIO mente at de unike laksestammene var borte i 1981?
Kunnskapen om de unike laksestammene førte til at det fra midten av 80-tallet ble stilt krav om at yngel for utsett i ei elv skulle ha sitt opphav fra den samme elva. I perioden 1985 til 2000 ble i tillegg stort sett alle fiskeforsterkende utsett av laks i Norge forbudt. Unntak ble gjort i de elvene som var ødelagte av kraftindustrien.
At Hindar og UIO mente at de unike laksestammene var borte allerede i 1981 er dermed ikke så merkelig.
I Norge startet utsettet av yngel for fullt i 1881, og det ble etter hvert vanlig å hente stamfisk fra andre elver, eller fra kilenøtene langs kysten. Sågar ble det hentet rogn og yngel fra utlandet. Alle ville ha storlaksgener i elva si, da de engelske lordene hadde mer enn nok smålaks hjemme. På 70-og tidlig 80-tallet ble det i tillegg kjøpt inn oppdrettslaks for utsett. Oppdrettslaksen var den gangen som i dag en blanding av de beste genene for vekst og dermed størrelse.
Det er svært vanskelig å finne eksakte tall på antallet som ble satt ut, men at det årlig dreide seg om mer enn 10 millioner laks er hevet over tvil. Bare i lille Granvinselva i Hardangerfjorden ble det ett år satt ut nesten en halv million yngel. Noen av utsettene som ble gjort var av stedegen stamme, men langt fra alle.
At Hindar og UIO mente at de unike laksestammene var borte allerede i 1981 er dermed ikke så merkelig.
18 år senere ble det imidlertid i form av en offentlig utredning (NOU) for første gang antydet at elvene igjen hadde sine egne unike stammer. Forbudet mot å sette ut ikke stedegen fisk trådte som kjent i kraft først i 1985, og dermed brukte villaksen kun 14 år på å «ta seg igjen» genetisk etter 100 år med utsett av fremmede gener.
Det er nesten ikke mulig å ta forbehold om at forskerne kan ha tatt feil. At UIO og Hindar med vikarierende argumenter skulle ha forsøkt å stanse utbyggingen i Altaelva er en for alvorlig sak. Alle de millionene fisk som var satt ut gjennom årene bidrar også til å bekrefte at UIO og Hindar må ha hatt rett. At en offentlig utredning i regi av departementet skulle være agendabasert, avkreftes av at forskerne siden 1999 i stadig sterkere grad har forkynt budskapet om at de unike laksestammene fortsatt finnes.
De unike laksestammene har altså dukket opp igjen på mindre enn 14 år, på tross av at havbruksnæringa i perioden har tilført rømt oppdrettslaks i mengder som forskerne har hevdet ikke er genetisk bærekraftig. Darwin på sin side ville nok ikke latt seg overraske av akkurat dette, men hans synspunkter synes ikke å ha relevans når det kommer til laks.
Selv om havbruksnæringa er vesentlig større i dag enn 1981, gyter det nå langt færre oppdrettslaks sammen med villaksen. Nullvisjonen er dermed viktig, men uttaket av oppdrettslaks i elvene før gyting er langt viktigere fordi det sørger for at oppdrettslaksen ikke gyter sammen med villaksen ut over det som karakteriseres som bærekraftig, nærmest uansett hvor mange som rømmer. Det er nå i hvert fall noe for dem som fornekter Darwins «survival of the fittest».
