Ved utgangen av september 2019 hadde det rømt nær 283 000 oppdrettslaks i Norge. Dette er det høyeste antallet siden 2014 og det er ikke langt unna at 2019 blir det verste året siden 2007. Mens fiskeriministeren kaller inn oppdrettsorganisasjonene for å diskutere den alvorlige situasjonen, prøver Frode Reppe å avspore ved å bagatellisere noen av rømmingene og å blande sammen ny og gammel kunnskap.’
Faktum er:
Genetiske undersøkelser av 40 000 villaks fra 225 elver i Norge viser at rømt oppdrettslaks er i ferd med å krysse seg inn i de fleste av dem. Kun en tredjedel er enn så lenge fri for observerte genetiske endringer, mens en annen tredjedel viser til dels store genetiske endringer som følge av genetisk innkrysning av oppdrettslaks.
Genetisk innkrysning påvirker egenskapene til villaksen, både hva angår vekst, alder ved utvandring til havet, veksthastigheten i havet og sjøalder ved tilbakevandring til elvene. Genetisk innkrysning påvirker når på våren laksungene vandrer ut og øker feilvandringen deres fra hjemmeelva.
Genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks reduserer også overlevelsen og produktiviteten til villaksbestandene og gjør dem derfor mer sårbare for ny innkrysning fra rømt oppdrettslaks.
I 1980 var fragmenter av denne kunnskapen kjent gjennom nye genetiske metoder som viste av ville laksebestander var genetisk forskjellige, og at utsettinger av laksunger fra andre laksestammer gjorde mer skade enn gavn. Konsekvensen av dette var at laksefisk måtte forvaltes på bestandsnivå, noe som ble vedtatt i forskrift i 1986 og noen år senere i den nye lakseloven. Det ble dermed forbudt å sette ut laksunger i andre vassdrag enn der foreldrefisken var hentet.
Ingenting av det vi har lært etter 1980 gir grunn til å tvile på klokskapen i disse forvaltningsvedtakene. Det er også dokumentert at noen av de største laksevassdragene kan ha flere enn én laksestamme – i Tanavassdraget dokumenterer forskere nå at det kan skilles ut 30 genetisk forskjellige laksestammer.
Rømt oppdrettslaks rangeres som én av de to største truslene mot villaksbestandene både i norske og internasjonale risikovurderinger. Den andre ar lakselus fra oppdrett. Den samlede belastingen er for stor for villaksbestandene, og den har vært det i mange år.
2019 er et tilbakeslag i arbeidet med å hindre at oppdrettslaks formerer seg i naturen. Det er påkrevd med ny og bedre innsats for å sikre at dette ikke bare er en visjon for evigheten, men blir en realitet raskt.
