I poker har man et uttrykk som heter å være «pottforpliktet». Det beskriver spillerens situasjon når han har satset så mye at han ikke har råd til å tape, og derfor er forpliktet til å satse videre. I poker er det en uheldig situasjon å være i, fordi du er nødt til å fortsette uansett om du innser at du har en tapende hånd, men i andre sammenhenger kan det være annerledes. Investerer man nok, vil man kunne gjøre selv et dårlig utgangspunkt om til en vinnersak.
Vi hadde fått det til å fungere i nord
Ta for eksempel tilfellet Brasilia, hovedstaden i Brasil. Byen eksisterte ikke for hundre år siden, men ble planlagt og bygd fra bunnen av i ødemarka. I et folketomt område fikk arkitektene designe en helt ny by, og Brasil flyttet hovedstaden, med alt av ambassader til denne fullstendig oppkonstruerte metropolen. Med flytting av hovedstaden var imidlertid Brasil pottforpliktet, og investeringer i alle mulige følgeprosjekter ble nødvendig. En hovedstad må fungere, og selvfølgelig løste alle problemer seg. I dag har Brasilia høyest «BNP» av alle store byer i Sør-Amerika. Byen som opprinnelig ble planlagt for en halv million har i dag rundt tre millioner innbyggere, og vokser raskest i Brasil. Fra høylandsslette til millionby på bare noen tiår! Hva ville skjedd hvis vi flyttet Norges hovedstad til Hamarøy, indre Troms eller Finnmarksvidda? Svaret er at vi hadde fått det til å fungere, fordi vi hadde vært pukka nødt. Er man pottforpliktet, finnes det ingen alternativer.
Det samme perspektivet gjør seg også gjeldende i utviklingen av Nord-Norge. I alle andre landsdeler og regioner vil en påtroppende regjering være forpliktet til å fortsette å investere på samme høye nivå som området allerede er utviklet til. Hvis én del av infrastrukturen blir hengende etter, blir det pinlig påfallende. Derfor bygges det stadig ut vei- og jernbaneprosjekter til mangfoldige milliarder som har som mål å spare inn kun noen få minutter reisetid. Hvorfor skjer ikke dette i nord?
Oslo er et ekkokammer
En åpenbar grunn er at Oslogryta er et ekkokammer, og får du høre om behovet for en t-banetunnel mange nok ganger fremstår det som selvsagt at den må bygges. Du hører ikke særlig mange i hovedstaden som gneldrer om fergefri E6, Ofotbanen eller Nordlandsbanen. Svært få i Oslo har personlig interesse av nord-norsk infrastruktur, men svært mange tar t-banen.
Det reageres imidlertid skarpt fra mange når dette blir presentert som den eneste forklaringen. Det kjennes ikke riktig, og det er heller ikke riktig. Våre folkevalgte er helt gjennomsnittlig intelligente, og i stand til å følge en samtale hvis man snakker sakte. Men de er også – som gruppe – pottforpliktet. Oslo MÅ videreutvikles. Østlandet MÅ ha investeringer. Norges andre, tredje og fjerde største byer KAN IKKE ignoreres. Områder som er løftet til et høyt utviklingsnivå krever høye vedlikeholdkostnader og utviklingsmidler. Man har ikke noe valg.
Lider av Stockholmsyndrom i nord
Områder som har jernbane med standard fra attenhundretallet vil derimot kreve at man hopper over en hel generasjon med teknologi og investeringer for å komme opp på moderne nivå. Hver gang standarden og teknologinivået heves, blir kostnaden flerdoblet for å bygge i nord. Der infrastruktur i sør har blitt kontinuerlig oppgradert, har veier og jernbane i nord blitt sulteforet. Resultatet er at pottforpliktelsen er langt lavere, og prisen langt høyere. Man slipper ikke unna med å ignorere veiene i Oslo i ti år, derfor må man investere fortløpende. I nord er standarden så lav at man får applaus bare man legger hundre meter asfalt. Vi har rett og slett litt Stockholmsyndrom her nord: Vi vet det våre kidnappere driver med er galt, men vi klarer ikke å la være å bli glade når de slenger til oss en karamell. Skikkelige investeringer får vi derimot ikke:
Nordlandsbanen er ignorert så lenge at den nå er svindyr å oppgradere. Ofotbanen taper i kampen om jernbaneinvesteringer på tross av at den er landets mest lukrative strekning, og frakter tre fjerdedeler av godset i Norge. E6 blir aldri fergefri fordi en megainvestering der kun vil understreke hvor vanvittig stort etterslepet på fylkesveiene i nord er blitt.
Dyrt, men helt nødvendig
Fokuset på Nord-Norgebanen har stort sett vært på hvor høy kostnaden vil bli, og det er helt naturlig. Kostnaden på en investering er selvfølgelig mer relevant når man har et valg. Hvis nord-norsk infrastruktur var utviklet til samme nivå som resten av landet, ville Nord-Norgebanen vært en selvfølgelighet, noe innlysende som riktignok var dyrt, men helt nødvendig. Men: siden infrastrukturen i nord er på 1960-nivå, er forpliktelsen lavere, og det opplevde behovet også langt mindre. Ingen forventer at det skal gå fort, og politikerne er ikke pottforpliktet slik som i resten av landet. En infrastrukturinvestering i nord er dermed et overskuddsprosjekt, ikke en nødvendighet. Problemet for oss nordlendinger er at vi raskt nærmer oss bunnen av gullkista i Nordsjøen. Når oljen slutter å flomme, vil også pengekrana skrus igjen. Da kan vi være hundre prosent sikre på at en infrastrukturrevolusjon i nord aldri, aldri vil komme.
Det er med andre ord nå eller aldri. Det er det mange som skjønner, og derfor er det også mange som pusher sine egne, lokale prioriteringer. I Tromsø insisteres det på at strekningen Fauske-Narvik ikke er så viktig. I Narvik vil mange prioritere Ofotbanen. I Bodø er det Nordlandsbanen som oppfattes som den selvfølgelige førsteprioriteten, og mange påpeker også at fergefri E6 må bygges. I lys av det foregående er imidlertid løsningen veldig enkel: Bygg hele Nord-Norgebanen.
Bygg dobbelbro - for bil og tog
Hvis Nord-Norgebanen bygges, vil våre folkevalgte bli pottforpliktet på infrastruktur i nord. En så stor investering er nødt til å bli en suksess. Ingen regjering har råd til å sitte stille mens et prosjekt til hundre milliarder fungerer sånn passelig. Derfor vil Nordlandsbanen måtte oppgraderes for å få full effekt av Nord-Norgebanen. Oppgraderingen vil bli lagt inn som en langsiktig og selvfølgelig del av NTP slik at klimagassutslipp og transporttid fra nord til sør kan gå ned.
Med Nord-Norgebanen bygd vil også Ofotbanen bli mer relevant. Et knutepunkt vil alltid ha større potensial enn en endestasjon, og Narvik vil kunne få en betydelig vekst i godshåndtering når hele Asia plutselig kobles på Norge gjennom Ofoten.
Hva med fergefri E6? Hvis Nord-Norgebanen bygges, må nødvendigvis Tysfjorden krysses med bro. Bygger man først en jernbanebro, kan man like godt bygge i to etasjer og ta biltrafikken over på samme sted. Det er innlysende at det vil være synergieffekter å hente ut på å bygge ny E6 samtidig med at Nord-Norgebanen bygges.
Til og med Kirkenes-Rovaniemi blir mer relevant når hele togsystemet i nord rustes opp. Hver for seg klarer ingen av disse prosjektene å bryte gjennom investeringsvegringen i sør, men bygger man Nord-Norgebanen blir plutselig alle disse prosjektene mer realistiske, mer relevante, og faktisk i siste instans nødvendige. Med nok i potten er man forpliktet.
Spiller poker med vår egen fremtid
Skal Nord-Norge, den glemte landsdel, noensinne ta steget inn i dette århundre, må det skje gjennom en nøkkelutbygging. Den utbyggingen er Nord-Norgebanen. Vi nordlendinger spiller nå poker med vår egen fremtid, og vi har ikke råd til å tape dette spillet. Spørsmålet er om vi har innsett det, og går «all in», eller om alle regionene ender opp med å kjekle om «småprosjekter» i stedet for å gå for hele potten.
Jeg har tidligere skrevet at jeg er overbevist om at hele landet stod bak Nord-Norgebanen, og i en fersk måling fra VG får jeg rett: Over seksti prosent av Norges befolkning støtter bygging av Nord-Norgebanen. Det er flertall i alle regioner og partier. Folk skjønner at nøkkelen til Nord-Norges fremtid er bygging av Nord-Norgebanen! For oss nordlendinger handler det nå om at vi alle må stå sammen om dette prosjektet. Noe annet kan faktisk være kroken på døra for en fungerende infrastruktur, og dermed for hele landsdelen.
