De som hadde møtt opp for å høre status etter at Vossolauget gir seg som samarbeidspartner i redningsaksjonen for vossolaksen, gikk kanskje ikke så mye klokere derfra, men fikk likevel et lite innblikk i hva som gjør alt så håpløst, og hvorfor å gi opp ikke er et alternativ. 

Kjersti Sandvik Foto: Ole Erik Klokeide

Etter ti år med intens forskning og rundt 180 forskningsmillioner, er resultatet nedslående. Vossolaksen har ikke kommet tilbake, i hvert fall ikke mange nok til at bestanden kan friskmeldes. Her finnes ingen kvikkfiks. I Norge er vi best på å skade, forske og forvalte villaksen, uttalte Hindar. Og oppfordret til å fortsette med det. I hvert fall de to siste punktene. 

Tiltak uten garantier

 Men ny kunnskap er ikke bortkastet og noe har forskerne tross alt funnet ut. De vet at laksen har slitt med å overleve i havet de siste årene. De vet at oppdrettstette fjorder i vandringsruten med

. De vet at vassdragsregulering skaper problemer. De vet at det er vanskelig å få store og mektige næringer til å gjøre tiltak, uten garantier for at tiltakene vil virke.

Vossolaksen har en mer utfordrende fjord å vandre ut og inn i forhold til mange andre laksebestander. Fjorden er lang og det er mye oppdrett der. Lakseungene skal gjennom en stor innsjø, som er kaldere enn den var før vassdragsreguleringene. Ved hjelp av blant annet luktesansen skal finne tilbake til elven, tilført vann som ikke naturlig renner gjennom Vosso. Alt dette kan være medvirkende grunner til at Vossolaksen har det så vanskelig. 

Det er vanskelig å få store og mektige næringer til å gjøre tiltak, uten garantier for at tiltakene vil virke

Veien videre 

Et vellykket tiltak har vært å slepe laks fra klekket på Voss ut fjorden og forbi alle oppdrettsanleggene. Mye laks kom tilbake og det kan høres ut som en god måte å hjelpe laksen på. Men ingenting skal være lett i denne verden og laksens veier er kronglete. For det viser seg at å slepe smolt bare er symptombehandling, og enda verre, at det muligens gjør vondt verre for de ville laksene. Hindar fortalte om elven Eira, der det viste seg at stamfisken som forsynte klekkeriet med smolt, var innkrysset med oppdrettslaks. Laksene som ble slept ut var derfor ikke like godt egnet til å klare seg i det lange løp, som de helt ville laksene. Samtidig konkurrerte de med de ville laksene om gyteplasser og krysset seg med dem, altså ble resultatet mer oppdrettslaks innblandet i villaksen, mens målet var det motsatte, å reetablere en robust villaksstamme. Dette kan også være tilfelle for Vosso.

Viktig med entusiasme

 Kenneth Bruvik seg, frontfiguren i filmen «

» var en av dem som hørte på debatten under nevnte møte. – Det er ikke bare villaksen som må reetableres, sa han, men også folks interesse for den. Han har et poeng. Det finnes mange godt voksne, særlig menn, som har fått interessen for villaks fordi de som guttunger ble dratt med ut på fiske. Når den muligheten ikke lenger er til stede, blir ungene tatt av fotballen, eller andre aktiviteter og uten laksefiskernes entusiasme, hvem vet hva som vil bli villaksens videre skjebne. 

For dem som er tatt av laksen, er dedikert. Da jeg hørte på laksefiske Kristoffer Gjerdevik Vassdal skjønte jeg at å spørre en laksefisker om hvorfor han (eller hun) fisker, kan likestilles med å spørre om meningen med livet. Å være i naturen, legge fra seg jobben, bare sanse og prøve å forstå. Konsentrere seg og la alt annet fare. Snakke med andre som er like nerdete på detaljer rundt alt som har med laksefiske som deg selv.

– Er det ikke rart, sa min datter da vi var ute og luftet hunden her en dagen, at løvetannen klarer å vokse opp gjennom asfalt. Den er jo myk og asfalten hard.- Jo, sa jeg. Og så klarer ikke laksen lenger å gjøre det den alltid har gjort, komme seg ut av elven og inn igjen. Naturen er sårbar og robust.