I disse dager presenterer de store lakseselskapene fjorårets resultater, og overskuddene er rekordstore. I dag, onsdag, kommer Grieg Seafood og Mowi (Marine Harvest) med sine tall, og vi vet allerede at Mowi tjente rundt to milliarder kroner hvert kvartal i fjor. Men når vi samtidig vet at laksen har en dødelighet på opp mot 30 prosent, kan vi bare ane hva næringen kunne tjent hadde de fått mer kontroll på driften.
I det nye Sjømatbarometeret til konsulentselskapet PwC kommer det frem at næringen har et svinn på rundt 20 prosent. Andre tall tyder på at det kan være så høyt som 30 prosent. I dag produseres det i overkant av 1,3 millioner tonn laks, og dersom så mye som 300.000 tonn aldri vokser opp så viser det hvilket tap næringen har. Det er snakk om mellom 16 og 20 milliarder kroner alene. Dette viser også hvilken økonomisk oppside næringen har dersom de klarer å få skikk på problemene.
I Sjømatbarometeret blir det slått fast at bruk av bløggebåter er en vei ut av uføret. Ved hjelp av slike båter kan en redusere dødelighet under produksjon, avlusing og uttak til slakt. Resultatet kan bli redusert nedklassifiseringen av fisken. Rapporten påpeker også at råstofflekkasjen ut av Norge representerer et betydelig tapt verdiskapingspotensial, siden omtrent 81 prosent av fisken ble eksportert uforedlet, som sløyd fisk med hode i 2017.
Professor Trygve Poppe ved Veterinærinstituttet mener næringen feier dødeligheten under teppet siden de ikke vil snakke om problemene. Han mener også den reelle dødeligheten er langt høyere enn det næringen liker å snakke om. De to store næringsorganisasjonene, Sjømatbedriftene og Sjømat Norge, tilbakeviser imidlertid kritikken, og mener det er feil at sektoren ikke er opptatt av å redusere dødeligheten.
Hvilke andre bransjer ville akseptert en dødelighet på 20–30 prosent?
Dessverre viser alle tall at problemene har vært konstant høy i årevis, og at selv om næringen lenge har snakket om å redusere svinnet, eller dødeligheten, har vi sett få resultater av den jobben som gjøres. Fremdeles dør det rekordmye fisk. Verdier for milliarder av kroner forsvinner. Noe av fisken ville selvsagt aldri vokst opp, men hvilke andre bransjer eller næringer ville akseptert et svinn på 20–30 prosent?
Problemene presser også kostnadene til værs. Mye skyldes lusa, og bruken av mer ikke-medikamentelle lusemetoder ses på hovedårsaken. Men det store svinnet er ikke bare et tap for næringen. Det er også et problem for fiskehelsen. Spørsmålet er derfor om næringen virkelig er villig til å gjøre noe? Dagens marginer gir kanskje ikke motivasjon til endring?
Det bør imidlertid være gevinster å hente ved å få ned dødeligheten. Det er et ansvar som først og fremst hviler på oppdretterne, men som også påhviler myndighetene når det gjelder hvilke betingelser de skal tillate at oppdrettsfisken skal leve under.
