Fylkesordførerne i Troms og Finnmark er blitt enige om sammenslåingen av de to fylkene. Det gjenstår fortsatt å godkjenne dette i de to fylkenes fylkesting, men alt tyder på at det vil skje.
En slik sammenslåing bør lede til en debatt om hva som skal være den nye regionens innhold også når det gjelder fiske. Til nå har debatten stått om hvilke av de fylkeskommunale oppgavene som skal ligge i Troms, og hva som skal ligge i Finnmark. I en kronikk i Fiskeribladet tar sametingsråd Silje Karine Muotka opp spørsmålet om mer av fiskeriforvaltningen bør ligge på regionnivå. Hun viser til ansvaret for fiskerihavnene, som
fra stat til region, og spør om ikke også en art som kongekrabben bør forvaltes regionalt.
Kongekrabben er et godt eksempel på en art som bør legges under en regional forvaltning. Den er allerede i dag underlagt regler som gir eksklusive rettigheter for befolkningen i Øst-Finnmark. Det bør tilsi at beslutningene om hvem som skal få høste, og hvordan fisket skal reguleres og kontrolleres, bør kunne ligge til et forvaltningsorgan i en så stor region som de to fylkene nå vil utgjøre.
En annen art som bør forvaltes regionalt er kysttorsken. For denne bestanden har forskerne i årevis ropt
, og at fiskemønsteret bør endres for å skåne bestanden mot overbeskatning. Kombinert med mer myndighet over reguleringer innenfor fjordlinjer, vil en regional forvaltning av kysttorsken kunne bringe ansvaret nærmere fiskerne som er avhengig av de lokale ressursene.
Vi bør få nemnder som kan få reell myndighet over lokale fjorder, slik at fjordene igjen kan livnære de lokale fiskerne
En slike regionalisering av forvaltningen ville trolig medført en større utestenging av de store kystbåtene og havfiskeflåten fra fjordene, men disse båtene har allerede strenge restriksjoner for fiske på fjordene i dag, og har tilpasset seg disse. Flere av de store kystfiskefartøyene har økt lengden for å kunne gå lengre til havs, og anskaffet seg redskaper som er mer effektive, for å ta større fangster. På fjordene er disse store fiskebåtene en trussel mot lokale fiskebestander. På havet kan de følge de store fiskebestandenes vandringer.
Det vil være en langt større forståelse for at fjordene bør beskyttes mot en utarmende beskatning, med en lokal forvaltning, samtidig som en slik myndighet ville stilt de lokale myndighetene og fiskerne mer til ansvar. I dag har vi en fjordfiskenemnd som er rådgivende for alle fjorder i landet, men med liten eller ingen myndighet. Vi bør få nemnder som kan få reell myndighet over lokale fjorder, slik at fjordene igjen kan livnære de lokale fiskerne. I dag bidrar kongekrabbefangsten til et slikt lokalt fiskemønster, men bare for Øst-Finnmark. Det bør være rom for forbedringer også i andre fjordområder.
Fylkeskommunene har i dag ansvar og myndighet etter akvakulturloven innenfor fiskeoppdrett. Et ekspertutvalg som har sett på hvilke oppgaver som kan styrke det regionale nivået, mener at de også bør få det for tare. Utvalget sier ikke noe om et utvidet forvaltningsansvar innenfor fiskeriene, noe som bør vurderes. Det er mye å hente fra lokal kunnskap, som bør anvendes i forvaltningen av lokale fiskeressurser.
