I en kronikk Nordlys har Torbjørn Trondsen (TT) Arne Luther (AL) foreslått innhold i en stortingsmelding om fiskeriene som ventes i år. Overskriften og bildet er følelsesladet. «Folkets kausjonistansvar overfor fiskebåtrederne».

Begrepet «reder» vekker følelser, men faktum er at saken gjelder alle som har oppnådd rettigheter ved å være fiskere og fått ervervsrett til et fartøy registrert i merkeregisteret, stort eller lite, og fått tildelt kvote, stor eller liten.

De burde kanskje vært presise på en del ting, og skrevet mer om fiskeripolitikkens lange linjer, og mindre om de mange detaljer. Deres erfaring og viten tilsier at de nå bør komme med sine meninger om « … hvordan dette eierskapet (til fisken i havet, min anm.) forvaltes på vegne av fellesskapet». Tiden er vel inne for å rive ned pyramidene og avvikle privilegier innen næringen, og ikke skjele til «gjeldende fiskerilovgivning» som har utviklet privilegier som står i veien for en oversiktlig og mer forutsigbar utvikling i næringen.

Verdiskaping er blitt «in» nå. Jeg sliter med å finne de gode argumenter for den altomfattende bruk dette har fått. Aktørene i næringen er der for å tjene penger, og så får samfunnet sette vilkår som balanserer aktørenes optimale tilpasning til optimal samfunnsøkonomisk lønnsomhet. TT / AL skriver at «Fiskerilovgivningens formål om å fremme verdiskapingen for hele næringen». Det finner ikke jeg ikke i teksten til Havressursloven i alle fall, og den er jo relativt ny og omfattende, og er nå stammen i fiskerienes lover. Verdiskaping er ikke en målsetning / målestokk i henhold til loven, men det er samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Nils Petter Mikkelsen Foto: privat

Det er ikke forvaltningen eller det offentlige som til enhver tid skal avgjøre «strukturen» eller sammensetningen av fiskeflåten. Vi må ikke komme dit hen at forvaltningen eller politikere skal bestemme antall «sjarktimer på havet», mellom Andenes og Fruholmen for å sikre høyest mulig verdiskaping. Ufattelig detaljstyring rir næringen som ei mare. Antallet forvaltningstimer i departementet og direktorat og andre indirekte ledd, burde således vært tatt med i «verdiskapningregnskapet», om man vil ha det i «forvaltningsplanene».

Teknologisk utvikling har alltid drevet frem endringer, med mindre behov for arbeidskraft og mer behov for kapital, også i fiskerinæringen. Fiskeridebatter er full av detaljer og meninger om de. I fiskerinæringen har det ikke vært klima for å drøfte og å se på de lange linjer, enn si tenke prinsipielt. Strukturering og øvrig politikk har til tider vært et tema i Stortinget, og hos andre som bryr seg. Faktum er at både hovedlinjer og innholdet i det meste av fiskeripolitikken har vært, og blir bestemt av fiskernes organisasjoner som er de mektige aktører i næringen. Signaler de gir til de folkevalgte er gjerne i kategorien. An offer that can’t be refused.

Jeg er ikke uten videre med på at forvaltningen har hatt « … en grunnleggende oppfatning om at det gjennom strukturpolitikken er nødvendig å redusere antall fiskefartøyer for å opprettholde lønnsomheten for de gjenværende, selv om dette reduserer antall fiskerarbeidsplasser … i utsatte fiskerisamfunn …». Jeg tror rett og slett at fiskeriforvaltningen ikke har sett dette komme. Hvis de faktisk har sett det, samt hatt viten om at finansieringen av den har kommet fra gratis råstoff så burde de stå frem og si: «Unnskyld … vi skal ikke gi mer kreditt på eiernes vegne». TT/AL kaller det «kausjonsansvar», fordi at uten sikkerhet i «vorres fesk», ingen lån til kvotekjøp. Men det er mange gode grunner til anta at fiskerne og fiskernes organisasjoner har vært klar over virkningene, og har derfor vært og er, pådriver for strukturering for å tjene mer penger. De har ikke brutt lover, men fulgt de. De lovene er kommet etter krav fra disse.

TT/AL skriver « … det kan ikke være i tråd med fiskerilovgivningen å fjerne fiskeriarbeidsplasser i utsatte fiskerisamfunn gjennom statlig strukturpolitikk». Jeg kan ikke finne at lover har nevnt «utsatte kystsamfunn» med et ord, men «kystsamfunnene» er nevnt i den gjeldende lov. I en slik sammenheng er da Fosnavåg sidestillet med Veidnesklubben.

Lønnsom drift er drivkraft i all privat virksomhet, også fiskeri. Bruk gjerne fyordet «profittmaksimering». I fiskerinæringen har «strukturering» betydd at færre, men større kvoter som har gitt de gjenværende rettighetshavere bedre driftsgrunnlag, og mer profitt. Intet ulovlig her. Men måten det er gjort på er kritikkverdig. Her har næringsutøverne og deres organisasjoner hatt hånd om både kurs og fart. Valgkampen i fjor var jo et godt eksempel på det. Politikere av alle størrelser og farger kastet seg over «pliktsaken», som var og er en detalj, men den er en av mange virkninger av deltagerloven. De store og lange linjer ble latt i fred.

Ressursene er våre og «fisken er vorres». La de private aktører, fiskerne/rederne, konkurrere om råstoffet, og ikke la de få den gratis i hendene. Om to år er 130 år siden Trollfjordslaget. De som nå sperrer fjorden for de nye fiskerne nå er vår tids privilegerte, som er nå vernet av loven. De er nå på tronen, hjulpet dit av lovgivere og fellesskapets fiskeriforvaltning. Lovene som ble vedtatt i sin tid for å verne de, var og er i sin natur lover som sikret eneretter. Nå kjemper deres fåtallige «etterkommere» med nebb og klør for å beholde dagens eneretter / privilegier. Hver gang jeg setter meg ved pc-en og skal skrive om fiskeri, dukker dommer Eidesen opp, og jeg lar ham slippe til, igjen og igjen: «Det som startet som beskyttelse av en skjør næring har etter hvert utviklet seg til å bli privilegier for relativt få».