Filmen handler om plastforsøpling, overfiske og slavedrift til sjøs – enormt viktige temaer for oss som er opptatt av havet og alt som lever der.
Historien springer fra døde hvaler fulle av plast, japansk hvalfangst i Antarktis og delfinfangst i Japan, til massivt, ulovlig overfiske i internasjonale farvann. Dette fisket driver rovdrift også på mennesker – Det gjør sterkt inntrykk å høre historiene fra mennesker som har rømt fra slaveriet på lovløse fiskebåter.
Filmen tar opp en rekke alvorlige temaer som fortjener å bli belyst for et større publikum oftere. Dessverre bølger «Seaspiracy» frem og tilbake mellom en rekke kreative påfunn ispedd misvisende informasjon og tvilsom journalistikk, og lener seg ofte på utdatert forskning og «alternative fakta».
Konklusjonen blir en dårlig kokt suppe uten ordentlig substans. Filmen kritiserer myndigheter, forskere og miljøorganisasjoner for å ikke gjøre nok for å bekjempe plastforsøpling, spøkelsesfiske og overfiske. Og anklager også mange for å ikke å ha mål om å gjøre noe – annet enn å tjene penger. Vi i WWF er skjønt enige i at disse problemene bør få langt større oppmerksomhet og at verden må gjøre mye mer – og derfor har vi jobbet i en årrekke for å bidra til nettopp dette. Men for å slå fast: det finnes ingen konspirasjon på havet som filmen helt feilaktig påstår.
Det er synd at «Seaspiracy» ikke gir et mer helhetlig og korrekt bilde av utfordringene havet vårt står overfor. For de er virkelig store og helt reelle – og filmen kunne blitt en virkelig skremmende og engasjerende – dokumentarfilm. Det enorme mylderet av liv i havet blir nemlig borte litt etter litt, og det haster absolutt å snu den negative, ødeleggende bølgen vi har skapt.
Klimagassutslipp gjør havet varmere og surere, forurensing og plastsøppel, overfiske og ødeleggelse av havbunnen og andre leveområder utgjør alle store trusler mot livet i havet – og dermed også mot vår egen eksistens.
Det er derfor synd at filmen konkluderer med at det eneste vi kan gjøre for å redde livet i havet er å slutte å spise fisk. Det er for det første ikke nok, for det andre ikke mulig på verdensbasis og for det tredje er det heller ikke nødvendig.
Så hva kan vi da gjøre for å forbedre situasjonen for havet? Ganske mye, ifølge verdens haveksperter.
Først og fremst må vi som enkeltpersoner bruker stemmeretten vår riktig, for eksempel ved høstens stortingsvalg. Havet står overfor store trusler som politikerne har makt til å gjøre noe med – om velgerne må be dem om å gjøre det. For eksempel må vi ifølge havforskerne slutte å pumpe opp olje, som både gjør direkte skade på naturen i havet og øker klimaendringene – en massiv trussel mot livet under vann.
Politikerne skal også i tiden fremover bestemme seg for om vi skal begynne på gruvedrift på havbunnen, en avgjørelse som kan bli skjebnesvanger for mye av naturmangfoldet på havbunnen. Vi vet rett og slett ikke nok – overhodet – om hva konsekvensene kan bli for dyphavet om vi setter i gang med en så inngripende industri.
Kunnskapen vi må ha på plass før det er ansvarlig å i det hele tatt tenke på å starte slik gruvedrift, vil ta mange år å skaffe. I tillegg må vi verne mer. I dag har vi kun vernet rundt én prosent av norske havområder, og det er langt unna det havforskerne mener er nødvendig for å ta vare på livet i havet.
Som enkeltperson kan du bli «plastsmart» – det vil si å ikke forbruke mer plast enn du trenger, kutte unødvendig engangsplast og alltid sørge for at avfallet ditt havner i riktig søppeldunk når du er ferdig med det.
Og hva med matfatet? Skal du ha sjømat på menyen, kan du enkelt se til WWFs Sjømatguide for råd om hva som er greit å spise og hva du bør styre unna. Det er kanskje ikke så lett – som «Seaspiracy» også får frem – å definere hva som er «bærekraftig» sjømat. Bærekraft er et vanskelig ord, og et av de aller mest misbrukte ordene i verden. Men om flere velger fisk som er fanget med gode fangstmetoder, fra livskraftige bestander og som er godt forvaltet, gjør det en enorm forskjell. Og ikke minst – spis opp maten din! Å redusere matsvinn, enten det er kjøtt, fisk eller grønnsaker, er bra for både klima, naturen og lommeboken.
«Seaspiracy» er ikke den opplysende filmen vi trengte for havet, og den som la frem de ekte løsningene. Men den kan likevel føre til noe viktig. For filmen blir sett av svært mange, og den engasjerer sterkt. Vi må bruke dette engasjementet til å få frem fakta, løfte opp de riktige og viktige løsningene for veien fremover. For det er helt korrekt, det som min havvenn og forbilde Dr Sylvia Earle sier: «Ingen kan gjøre alt, men vi kan alle gjør litt. Og akkurat DU kan gjøre en forskjell.»
