Tilgang til kapital og et konkurransedyktig kostnadsnivå er et språk alle næringer forstår. Spørsmålet er hvordan klimaomstillingen kan bli en konkurransefordel.
Klimameldingen skal vedtas etter påske. Et ledd i planen er å øke CO2-avgiften fra knappe 600 kroner til 2000 kroner per tonn. Inntil 2020 var fiskerinæringen unntatt hele avgiften, mens den nå kompenseres. I takt med at avgiften skal økes, skal kompenseringen også gradvis avta. At organisasjonene i næringen protesterer på dette, er lett å forstå. Økte avgifter er økte kostnader, og reduserer derfor lønnsomheten.
Avgifter kan være et hensiktsmessig økonomisk virkemiddel for å endre uønsket adferd. For eksempel skal avgifter på alkohol og tobakk bidra til å dempe forbruk. Når det gjelder CO2-avgiften peker næringa på at det ikke finnes realistiske alternativer til diesel, og at avgiften derfor ikke vil virke etter hensikten.
Avgiften blir kun en konkurranseulempe i et internasjonalt marked, fremheves det, og bør derfor kompenseres fram til grønn omstilling er mulig.
Mens vi på bjerget diskuterer avgiftsnivå, pågår det et storstilt arbeid i EU med å lage et rammeverk med objektive kriterier for hva som kan defineres som grønt. Hensikten er å styre finansnæringen, slik at privat kapital rettes mot miljømessig bærekraftige aktiviteter. I praksis er målet å gjøre kapitaltilgangen dyrere jo mindre grønn virksomheten er.
Fiskeri- og havbruk er enda ikke klassifisert. De seks typer miljøpåvirkning som vil danne grunnlag for dette er imidlertid felles for alle bransjer, og er allerede bestemt:
- Reduksjon av klimaendringer,
- tilpasning til klimaendringer,
- bærekraftig bruk og beskyttelse av vann og marine ressurser,
- overgang til sirkulær økonomi, avfallsforebygging og gjenvinning,
- forebygging og reduksjon av forurensing, og
- beskyttelse og gjenoppretting av biodiversitet og økosystemer.
Det vil ikke hjelpe om man bidrar særlig godt på et eller flere av områdene dersom man samtidig har en negativ påvirkning på noen av de andre seks.
Isolert sett vil økte energikostnader i den norske fiskeflåten kunne ha uønskede effekter for andre fiskeripolitiske mål. Fiskerier med marginal lønnsomhet kan bli overlatt til andre nasjoner, og industrien vil kunne få ytterligere utfordringer med for store landinger innenfor korte tidsrom.
Dette er det ingen som ønsker, og organisasjonenes poeng om å se disse tingene i sammenheng, er godt. Det samme helhetsperspektivet må anlegges når det gjelder øvrig utvikling i klima- og miljøpolitikken.
For norsk fiskerinæring er det derfor for kortsiktig å avgrense diskusjonen til om næringen kan bære en økt avgift. Bedriftsøkonomisk vil kapitaltilgangen framover ha langt større betydning, både for store og små aktører. Miljømessig vil økte klimaendringer kunne ha store konsekvenser for næringen. Både i form av bestandsforflytninger og mer krevende værforhold. I alle henseender blir det for passivt å vente på en utvikling en av verdens fremste havnasjoner bør være i førersetet for.
Det pågår forsknings- og utviklingsarbeid innenfor eksempelvis batteri- og ladeteknologi, hydrogen som energibærer, samt energieffektiviserende løsninger. Fokus i debatten må være på hvordan vi kan framskynde en slik utvikling.
Kan man se for seg utviklingskvoter, på samme måte som havbruk har mulighet for tilgang til FoU-konsesjoner? Hvordan kan regjeringen bidra mer aktivt gjennom utviklingsfond og risikoavlastning, eksempelvis gjennom hvordan inntektene fra CO2-avgiften kan brukes mer treffsikkert også for fiskerinæringen?
Hva skal til for å få til et enda bedre sektorsamarbeid? Og hvordan kan fiskerinæringen koble seg på utviklingen i andre sektorer? Næringen vil tjene på å være de som i større grad setter helhetlige grønne løsninger på agendaen. Det er her skoen alltid vil trykke mest, både på kort og på lang sikt.
