Torsdag forrige uke kom rapporten som flyttet villaksen over på rødlista. En liste forbeholdt utrydningstruede arter.
Forskerne som la fram rapporten, pekte på at lakselus og genetisk påvirkning fra oppdrett nå ødelegger så mye for villaksen, at det knapt er villaks igjen mange steder. Verst er det på det oppdrettsintensive Vestlandet. Situasjonen blir ikke bedre av at vannkraftverkene ikke tar nødvendige hensyn til livet i elva.
På toppen av dette har sjølaksefisket fram til nå høstet i blinde med garn og not langs kysten og i fjordene – uten å vite hvilken elvebestand de beskattet. Noen steder har man også høstet for mye i selve elva. I Tana er det så ille at Miljødirektoratet nå vil stenge både elv og fjordene utenfor for alt fiske.
Vi vet hvorfor det går dårlig. Politikerne evner bare ikke å gjøre noe med det.
I de røde oppdrettssonene dreper lakselusa fra oppdrett over 30 prosent av villaksen. Det er et hårreisende høyt dødstall. I de gule sonene drepes mellom 10 og 30 prosent. Også dette er altfor mye. I tillegg er det ikke noen automatikk i at fiskeriministeren gir beskjed om at volumet av oppdrettslaks skal ned, selv om forskerne finner at påvirkningen i en sone er uholdbar. Ministeren skal vurdere andre hensyn også. Da blir det gjerne slik at økonomien til oppdrettsselskapene vurderes som viktigere enn villaksen. Dette var tilfellet i tre av oppdrettssonene ved forrige vurdering.
Det er intet nytt under solen. Allerede i 1999 slo et offentlig utvalg fast at laksen gang på gang taper for «andre interesser».
Oppdretterne, som fikk beskjed om å redusere produksjonen med fattige seks prosent, saksøkte staten og prøvde å slå bein under forskningen. De beste advokatene ble hyret inn. Konsulenter med undersøkelser som avvek litt fra forskernes kvalitetsvurderte funn, ble brukt som sannhetsvitner for at vi ikke vet nok til å kreve redusert oppdrettsvolum.
Staten vant første runde. Men hva om oppdretterne hadde vunnet? Hadde de da vært enig i at kunnskapen som var for dårlig til å gi dem redusert volum, også måtte være for dårlig til å gi andre soner vekst?
Etterpå sa advokatene at det ikke var et angrep på forskningen, bare på lovverket. Det fikk direktøren for Havforskningsinstituttet til også å se rødt. Jo, det var et angrep på forskningen, var hennes klare beskjed. Heller ikke det er noe nytt. Enkelte av oppdretternes talsmenn har hatt dette som strategi i mange år.
Rødt på rødt på rødt – og nå altså rødliste for villaksen, trass i at vi har nasjonale lakseelver og nasjonale laksefjorder, vi har kvalitetsnorm for villaks, vi har genetiske undersøkelser, gytefiskovervåking, ungfisktelling, kunnskap om lakselus, vandring i havet, modeller som beregner dødelighet på villaksen fra lakselusa, kunnskap om vannkraft og effektkjøring, vandringsløsninger for fisk, klimaendringenes effekt, nedslamming av elvebunn i vannkraftregulerte elver og at makrellen ikke spiser opp maten til laksen i havet.
Vi vet egentlig nesten alt om villaksen. Likevel får vi det ikke til.
Klima- og miljøministeren har ansvaret for villaksen. Problemet er at hans departement ikke bestemmer over oppdrettsindustri eller vannkraft. I beste fall kan hans departement være en liten bremsekloss der de andre gir gass mot en stadig rødere framtid. I direktoratet hans sitter fagfolkene og fortviler over at det ikke skal kunne gå an å skjønne hvilket ansvar Norge har for verdens gjenlevende bestander av atlantisk laks.
Håpet ligger i at det faktisk finnes løsninger på det meste. Også villaksens situasjon. Løsningen er ikke enkel, men den er fullt gjennomførbar.
Få oppdrettsindustrien over i lukkede anlegg til sjøs eller på land. Det er allerede mange framsynte oppdrettere som er på vei dit, men det trengs klare politiske signaler og overgangsordninger. Gi dem gjerne støtte og FoU-midler, men sørg for at de som ikke er raske nok til å omstille produksjonsmetoder får en solid miljøavgift. Det pleier å gjøre susen.
Innfør strenge vilkår og tilpasset vannføring for laksens behov når vannkraftverkenes konsesjonsvilkår skal revideres. Sørg for at metoden som kalles Miljødesign benyttes og legge til grunn i alle regulerte elver. Dette sikrer både mer villaks og vannkraft.
Dette er begge gode eksempler på hva som må med i det grønne skiftet for å ivareta både klima og biologisk mangfold.
I tillegg må myndighetene fortsette å legge til rette for en bærekraftig beskatning av villaksen. Framover må vi begrense beskatningen til kun de elvene som tåler at vi tar ut det høstbare overskuddet. Vanskeligere er det ikke.
