I Jussen og i havretten finnes det begrep som heter sedvane og hevd. For dem som ikke vet betydningen av dette, kan man si det er som en veirett. Nye aktører kan ikke uten videre stenge veien til din eiendom selv om de kjøper nærliggende områder.

Steinar Johansen, nest største aksjonær i Nord Reker. Foto: Privat

I Rødøy kommune på Helgeland var det før laksens inntog 13 rekefelt som det kunne fiskes på. Dette er nå redusert til fem felt sier eier av båten Sjåviknes.

Mowi som er verdens største oppdrettsselskap, har nå søkt om å få legge ut enda flere anlegg på flere steder i Rødøy kommune. Skulle de få gjennomslag for dette, vil det være to rekefelt igjen i Rødøy.

Dette vil bety slutten for flere båter som har dette som helårs levebrød. Vil det ha andre negative ringvirkninger? Ja, det vil være slutten for den eneste rekefabrikken som enda driver med håndpilling av ferske reker i Norge. Nord Reker AS heter den bedriften. Vår familie har eid den siden 1999 og jeg er nest største aksjonær.

Bedriften ble startet av familien Hilstad for en mannsalder, ja mer enn en mannsalder siden det var daværende nestor Torris Hilstad og hans sønn Albert som startet fabrikken.

Hilstad familien eide tre eller fire reketrålere før laksenæringa gjorde sitt inntog på Helgeland og i Nordland.

Sommeren 1972 jobbet jeg som kjøkkensjef på Frascati restaurant i Sandnessjøen. Ut av vinduet kunne jeg se flere reketrålere på fjorden hver eneste dag.

I dag er det en reketråler igjen i dette området. Den gang var det var to bedrifter i byen som hadde videreforedling av reker. På Dønna var det videreforedling, i Herøy, som er kommunen Nord for Dønna og vest av Sandnessjøen, var det fabrikker. I Brønnøysund, i Rørvik, på Nesna, på Hilstad (Nord Reker) og i Meløy var det fabrikker. I Bodø flere slike bedrifter.

Det var videreforedling av reker fra Stavanger til Nordkapp og det var mange båter som dreiv på med dette.

De aller fleste er blitt fortrengt, eller har måttet gi opp, fordi områdene er tatt av laksenæringa eller rekene er forsvunnet. De fleste vet grunnen til reker er borte.

På Helgeland sluttet næringa med å avluse med hydrogenperoksid i 2016, dermed fikk rekene vokse opp slik at det igjen ble et lite oppsving.

Nå vil altså Mowi ha tak i tre av de resterende feltene i Rødøy kommune, og dermed sette en stopper for all rekeindustri i dette området. Mowi har søkt om utvidet areal, som vil komme i konflikt med rekefelt.

Nord Reker er en av de største private arbeidsplassene hvor det jobber mange kvinner. På fastlandet i Lurøy kommune er 15 av de 17 ansatte kvinner. Nord Reker er også hovedleverandør til Bedriften Nordlandsmat, ved siste regnskap sto de for 40 prosent av omsetninga.

Nordlandsmat er en distributør av mat fra lokale gårder og bedrifter. Blant annet Polarmat, som har verdens beste lutefisk. Uten Nord Reker vil hele grunnlaget for den drifta i Nordlandsmat AS bli borte.

Nord Reker er også hoffleverandør av ferske og pillede reker til Hurtigruta. Det vil også bli borte om Mowi får sin vilje.

Som dere skjønner, vil det få langt større negativ effekt enn at bare rekebåtene mister sitt område og grunnlag. Denne utviklinga har foregått helt siden jeg jobbet på Frascati i 1972.

I verden ellers startes det stadig nye lakseanlegg, men de legges altså på land. Verdens største landanlegg er norsk og ligger i Florida. Verdens nest største anlegg bygges i Shanghai, kineserne vil ikke ha dette ute i sjøen. Ja selv i fjell-landet Sveits bygges det nå et anlegg.

Norge som er foregangsland for denne næringa, de bare fortsetter på samme måte, det er jo merkelig at hverken myndigheter eller næringa selv evner se dette ikke er riktig.

Som en sammenligning, skal jeg her få dra inn den store fiskerikonflikten mellom Norge og EU, der EU prøver å tvinge seg til store torsk og fiskekvoter. De lover og regler som der etter all sannsynlighet vil bli brukt av norske myndigheter, er nettopp dette begrepet sedvane, eller hevd om man vil.

Jeg er forundret over at dette lovverket og gamle rettigheter ikke er blitt brukt av dem som har måttet vike plassen for laksenæringa.

Jeg har ikke hørt om eller registrert noen kompensasjon til hverken fiskere eller bedrifter som er tvunget i kne. For øvrig sitter Mowis største eier langt utenfor Norge. Av de 20 største aksjonærene er 18 ikke norske, kun folketrygdfondet og KLP fondene er inne på den lista.

Hva gagner det våre kystsamfunn at verdens største oppdretter får sende milliarder av kroner ut av Norge og småbedriftene blir tvunget vekk?

Hvilken type forvaltning er det egentlig som bedrives i vårt land?

Og, hvem er så jeg som skriver dette? Jeg er bror til hovedaksjonær i Nord Reker og for øvrig nest største aksjonær.

Oppvokst på Træna og dermed vant til å respektere og ta hensyn til andres levebrød. På Træna skal det nå komme nytt laksen anlegg, men det skal ligge på land selv langt ute i havet.