Norsk fiskeindustri klager over at de har et dårlig rykte, og mener nordmenn flest ikke forstår kompleksiteten i å drive med fisk. Industrien har helt rett i at det ikke er bare å sette nordmenn til å bearbeide fisken, men det dårlige ryktet er de skyld i selv. De siste årenes avsløringer rundt sosial dumping og uholdbare levevilkår for arbeiderne må industrien ta ansvar for.

Etter at regjeringen stengte grensene har det vært et veldig søkelys på fiskeindustrien. Dette har spesielt vært knyttet til skreisesongen, og konsekvensene av å ikke ha nok arbeidskraft i fiskeværene. De fleste norske fiskemottak er nemlig avhengig av utenlandske arbeidere.

Det er to aspekter som er aktualisert i denne debatten. For det første at det ikke er flere nordmenn som jobber i industrien, samt at nordmenn heller ikke får jobb industrien nå som situasjonen er så prekær. Blant annet avslørte avisen Klassekampen at så mye som 13 prosent av arbeidstagerne i deler av Lofoten er arbeidsledige. Likevel jobber de ikke på kaien.

Det er overraskende at ikke flere forstår at fiskeindustrien har behov for både kvalifisert og stabil arbeidskraft. Derfor begynte mottakene i regionen allerede i fjor å planlegge for årets drift. Da er det plutselig ikke mange ledige jobber nå.

Å drive sløyemaskiner og filetkniven er heller ikke for hvermannsen, selv om statsminister Erna Solberg (H) mener landets arbeidsledige i restaurantbransjen kan gjøre jobben. Der tar hun feil. Det nytter nemlig ikke bare å begynne å filetere fisk.

Det er likevel problematisk at ikke næringen og industrien lykkes bedre med å skape helårige arbeidsplasser. Så selv om bransjen skryter av allmenngjort lønn og avtaler, så er minstelønnen på fiskemottakene rundt 370.000 kroner. Til sammenligning er snittlønnen i Norge over 550.000. Nå blir selvsagt en totale snittlønnen dradd opp av mange høyt betalende, men lønningene i industrien er likevel et stykke unna det svært mange nordmenn tjener.

Kombinerer du dette med de siste årenes avsløringer av sosial dumping og elendige bovilkår, er det ikke rart at ryktet er frynsete. På Andenes avslørte Dagbladet i 2019 at arbeiderne hadde 60 kroner timen, og jobbet langt lengre arbeidsdager enn lovlig. Samtidig har organisasjonene toet sine hender, og knapt gjort noe for å få svartelistet lovbryterne og få skikk på forholdene.

Når industrien derfor klager over eget rykte, er de selv skyld i problemene. Skal bransjen høyne statusen, må det blant annet gjøres noe med lønningene, i alle fall når resten av næringen tjener penger som gress. Det er derfor på tide å se på fordelingen mellom flåteleddet og industrien, og skape en fiskeripolitikk alle er tjent med.

Hva mener du bør gjøres. Spør statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre om hva som skal til for å skape helårige arbeidsplasser. Meld deg på webinaret med de to her.