Et kappløp er i gang. Og som i mange kjente historier, er det et kappløp etter gull og andre sjeldne metaller. Men hvordan er det egentlig? Er dette et eventyr eller et mareritt?
Ekspertuttale
«Frem til vi vet mer om de konsekvensene en mineralutvinning på havbunnen vil gi, så er det konseptuelt vanskelig å inkludere dette i en bærekraftig havøkonomi. En mineralutvinning på havbunnen kan også være i konflikt med FNs bærekraftsmål».
Dette kunne vært et direkte sitat fra oss i WWF, men det er det faktisk ikke. Dette ble derimot uttalt av ekspertene til panelet for en bærekraftig havøkonomi, da de la frem en stor rapport om mulighetene for havet i desember.
Havpanelet som Norge tok initiativ til, og som Erna Solberg leder, har lagt frem en rapport som sier at utvinning av havbunnsmineraler sannsynligvis ikke er forenelig med en bærekraftig havøkonomi. Rapporten er tydelig på at vi trenger langt mer kunnskap om de negative konsekvensene før utvinning dette i det hele tatt kan vurderes.
- Fredrik Myhre er seniorrådgiver for hav og fiskeri i WWF Verdens naturfond
- Utdannet marinbiolog fra Universitetet i Bergen
- Har tidligere jobbet som fotballspiller, lærer og rådgiver i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
- Grunnlegger og leder for organisasjonen Hjelp Havets Haier, som jobber med å styrke verdens haiforvaltning og kunnskapsspredning om haier
- Aktiv dykker
- Tilbringer så mye som mulig tid ved, på og aller helst under havoverflaten
Mineralvirksomhet på norsk sokkel
Men hva gjør Norge? Kun seks uker etter rapporten legger Olje- og energiminister Tina Bru ut en høring om et konsekvensutredningsprogram for mineralvirksomhet i norske farvann. Her står det: «Regjeringen har besluttet å starte en åpningsprosess for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel». Raskt og brutalt overkjøres konklusjonene til havpanelets egne eksperter. De er ikke engang nevnt i dokumentene fra Olje- og energidepartementet. Seks uker er god til å inkludere så viktig informasjon i et høringsdokument. At dette ikke har skjedd er svært kritikkverdig.
Norge er en havnasjon. Havet har gitt oss rikdommer i tusener av år allerede, og vår største verdiskapning skjer også i dag til havs. Vi er en havnasjon på grunn av omfanget av våre havområder og de enormt store fornybare naturverdiene som finnes ved, på og under havoverflaten. Og det er nettopp livet i havdypet som er mest relevant i denne sammenhengen.
Spredningsryggene
Norge har nest flest såkalte spredningsrygger i verden. Kun Fiji har flere enn oss. Og det er nettopp spredningsryggene som interesserer mineralnæringen.
I disse områdene finnes for eksempel svarte skorsteiner som spyr ut oppvarmet sjøvann iblandet oppløste mineraler. Disse mineralene avsettes igjen på havbunnen i møte med kaldere sjøvann og det er i disse områdene mineralnæringen ser for seg å lete etter og å hente opp sjeldne mineraler.
Men dette har betydelig skadepotensial, fordi de samme områdene finnes ofte unik natur. Så unik at mange av artene som lever her ikke finnes andre i andre type leveområder på hele planeten vår. I tillegg vet vi lite om hvilken rolle både de aktive skorsteinene og de som er sammenrast spiller for livet i dypet og i havet ellers.
Innhente kunnskap
Disse naturområdene er spesielle. Det er nødvendig med mer kunnskap om samspillet mellom arter og mellom arter og deres leveområder, spesielt i dyphavet. Derfor har land som Fiji tatt til orde for å innføre et ti års moratorium for mineralutvinning på havbunnen. Med andre ord, ikke sett i gang noe som potensielt kan være veldig skadelig før vi vet mye mer om konsekvensene for naturen.
I regjeringsplattformen står det svart på hvitt at vi skal forvalte naturverdiene våre kunnskapsbasert og etter et føre-var-prinsipp.
Men vi har ikke kunnskapen om at en mineralutvinning på havbunnen kan gjøres på en trygg måte for den naturen som finnes i havdypet. Og vi har ikke kunnskapen om hvordan en mineralutvinning på havbunnen vil påvirke de andre havnæringene. Det vi derimot har, er kunnskapen fra havpanelets eksperter som sier at en mineralutvinning kan være veldig problematisk med tanke på en bærekraftig havøkonomi – og kunnskapen om en regjeringsplattform som sier at landet vårt skal styres med en føre-var-tilnærming. I tillegg har vi kunnskapen om at det er utrolig mange mineraler å hente fra ting vi allerede har produsert fra før, dersom vi får på plass en ekte sirkulær håndtering av metaller og andre ressurser vi omgir oss med til daglig i samfunnet.
Løsningen ligger ikke dypt
Mineralene i dyphavet har ligget på bunnen i mange, mange år allerede. Det skader absolutt ikke om de får ligge der litt til, frem til vi vet om det lar seg gjøre å hente de opp på en måte som tar vare på både dyrelivet og de næringene som høster av den fornybare naturen i havet.
I mellomtiden ser vi med forventning frem til regjeringens melding til Stortinget om sirkulærøkonomi, som kommer i vår. For det er riktig at behovet for mineraler er stort i takt med det grønne skiftet. Men løsningen ligger ikke på havbunnen. Løsningen ligger i gjenbruk og gjenvinning av mineraler og metaller. Bare i byene våre ligger mye verdifullt i hus og hjem som kan gjenbrukes.
Livet i havet er allerede under stort press. Erna Solberg må derfor støtte sine kolleger fra Fiji, ta til orde for et moratorium internasjonalt og samtidig stanse all mineralutvinning på havbunnen her hjemme i egne farvann. Det er helt avgjørende at vi ikke gjør forhastede avgjørelser som fører til at en mineralutvinning på havbunnen blir til et mareritt for den naturen vi alle er avhengig av.
Les flere kommentarer fra Fredrik Myhre:
