Etter at NAMMCO (Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen) i 2005 etablerte en arbeidsgruppe for å vurdere bifangst av sjøpattedyr i fiskerier, startet Havforskningsinstituttet (HI) det møysommelige arbeidet med å beregne omfanget av slike bifangster.

Det ble tidlig klart at de fleste bifangstene var i garnfiskerier langs kysten og særlig nise, men også de to kystselartene, var utsatt. For andre arter av sjøpattedyr var bifangstene neglisjerbare. HI valgte å bruke data fra Kystreferanseflåten (KRF) til å beregne bifangstraten, det vil si hvor mange niser som ble tatt per kilo fisk, som ble tatt i garn. Statistikk fra Fiskeridirektoratet over de samme fiskeartene, fanget med de samme garntypene, ble brukt til å skalere opp fra KRF til hele fiskerier.

Arne bjørge, forsker, sjøpattedyr HI. Foto: privat

Fire ulike statistiske metoder ble benyttet til denne beregningen og alle metodene ga samsvarende resultater. Den gjennomsnittlige årlige bifangsten var 2674 niser for hele perioden 2006–2018. Den statistiske usikkerheten varierte fra 7 til 17 prosent med de ulike metodene. Det vil si veldig sikre estimater. Disse resultatene har nå gått gjennom to omganger av fagfellevurderinger og er publisert i ICES Journal of Marine Science.

Helt siden den første artikkelen i den prestisjefylte journalen Nature i 1997, har det vært gjennomført en lang rekke studier som har dokumentert at pingere er effektive for å redusere bifangst av små tannhval og særlig niser i garn.

Disse resultatene er entydige og pålitelige. I 2017 tok HI til med å teste praktiske sider ved bruk av pingere på breiflabb- og torskegarn i Norge. Disse forsøkene bekreftet det mange internasjonale studier har vist, pingere er effektive for å redusere bifangst av niser.

I tillegg viste forsøkene at etter de først er montert på garna, var det lite heft forbundet med bruk av pingerne. Men det må likevel påregnes litt ekstra heft dersom pingerne floker garna og det kan heller ikke utelukkes litt økt slitasje på garna. På den annen side sparer fiskerne seg for heft med å gre niser ut av garna og garn som ikke er rullet sammen av niser fisker bedre. Resultatene fra disse forsøkene bearbeides nå for akademisk fagfellevurdering og publisering i en vitenskapelig journal. Dette er en omfattende og tidkrevende prosess.

Resultatene fra pingerforsøkene ble presentert på et arbeidsmøte i Ålesund 19.–20. juni 2019 der noen av verdens fremste eksperter, norske fiskerimyndigheter, Norges Fiskarlag og tre sjarkfiskere som hadde vært med på pingerforsøkene var til stede. En enstemmig anbefaling fra dette møtet, var å gjøre pingerne obligatorisk under skreifisket i Vestfjorden.

Denne tilrådningen ble i oktober 2019 behandlet i Forskerutvalg om sjøpattedyr. Dette er et utvalg der alle fagmiljøer i Norge med vesentlig forskning på sjøpattedyr, er representert. Utvalget skal gi HI og regjeringen råd om forskning på og forvaltning av sjøpattedyr. Utvalget ga enstemmig sin tilslutning til anbefalingen fra arbeidsmøtet i Ålesund.

Anbefalingen ble kvalitetssikret av HIs Rådgivningskomité før den ble oversendt Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).

NFD ba i mars 2020 Fiskeridirektoratet sende forslaget på høring hos berørte instanser. Da fristen utløp i september 2020, forelå det åtte høringsuttalelser. Seks, inklusive Norges Fiskarlag, var positive til forslaget. Fiskarlaget Nord mente det var grunn til å ta denne problemstillingen på alvor, men at det først burde være en utvidet testing av utstyret under vinterfisket i Vestfjorden i 2021.

Kystfiskarlaget gikk imot forslaget fordi de blant annet mente estimatene av bifangst av nise var usikre og pingere ikke var godt nok utprøvd på bunngarn, samt at det var usikkerhet rundt faktiske kostnader.

Basert på denne høringen anbefalte Fiskeridirektoratet i oktober at pingere ble påbudt fra januar 2021 under skreifiske i Vestfjorden. Etter å ha vurdert de juridiske sidene ved å pålegge fiskerne å bruke pingere, gikk NFD tidlig i november 2020 inn for et påbud i Vestfjorden fra 1. januar 2021.

PINGERE: Ved å innføre påbudet under skreifisket i Vestfjorden, kan vi oppnå det vi ønsker uten å måtte innføre påbud i andre fiskerier med mer marginal fortjeneste Foto: Fishtek

Obligatorisk bruk av pingere er ikke noe nytt. I noen garnfiskerier i USA har pingere vært påbudt siden 1999, og i EU har pingere vært påbudt for noen garnfiskerier, blant annet i Nordsjøen, siden 2004. Etter noen startvansker har dette vært svært vellykket i USA. I EU vet man ikke fordi påbudet har ikke vært fulgt opp med overvåkningsprogrammer.

Men et pingerpåbud påfører fiskerne merarbeid og ekstra kostnader. Det er derfor å forvente at det er motstand mot påbudet blant mange fiskere. Men når Fiskeribladet 20. januar skriver at: «Pinger-påbudet kom før departementet hadde fått resultatene fra prøvefisket», gir det en helt feilaktig fremstilling av saken og er ikke egnet til å gagne stemningen blant fiskerne som må forholde seg til påbudet.

Det er riktig at resultatene fortsatt er i en prosess for formell akademisk fagfellevurdering og publisering i en internasjonal vitenskapelig journal. Men uavhengig av den akademiske prosessen, har de praktiske resultatene fra forsøksfisket vært kjent for departementet siden juni 2019, og som redegjort ovenfor, har de gjennomgått en grundig vitenskapelig prosess før de endte opp som grunnlag for råd til NFD.

Det var også uheldig at Fiskeribladet 10. januar publiserte et bilde av en ødelagt pinger som tidligere var feilmontert på et breiflabbgarn, som om dette hadde skjedd første uken av skreifisket i år. Jeg ble etter dette oppslaget kontaktet av fiskere som sa at det går fint an å ødelegge pingere dersom man bruker dem feil, men at dersom en forholder seg til produsentenes og forhandlernes monteringsanvisning går bruken helt greit.

Det er imidlertid viktig med en evaluering av hvordan påbudet har fungert etter første sesongen i et kommersielt fiske.

Dette har jeg redegjort i tidligere innlegg i Fiskeribladet. Det er flere grunner til pingerpåbudet.

Det som utløste dette nå, er USA sine nye regler for import av fisk og fiskeprodukter fra land som har høye bifangster av sjøpattedyr. Det andre er stadig større forbrukermakt og næringens ønske om miljøstempelet MSC på norsk fisk. Det tredje er vår nasjonale dyrevelferdslovgivning, noe flere av høringsinstansene la vekt på i september.

Vestfjorden er valgt fordi hver tredje nise som bifanges i Norge, tas i Vestfjorden. Ved å innføre påbudet under skreifisket her, kommer vi innenfor den grensen for bifangst som er USA sitt krav. Dette er et økonomisk svært lønnsomt fiske og det brukes korte garnlenker, noe som medfører begrensede kostnader til pingere.

Ved å innføre påbudet under skreifisket i Vestfjorden, kan vi oppnå det vi ønsker uten å måtte innføre påbud i andre fiskerier med mer marginal fortjeneste, som for eksempel breiflabbfisket der garnlenkene er vesentlig mye lengre og kostnadene til pingere ville være tilsvarende mye høyere.