Det er oljeinstallasjoner til havs, det er fiske i nære og fjerne farvann, det er havbruk i nære fjordstrøk. Det er kraftverk fra elv og fossefall.
Alt dette gir store inntekter og skatter inn i statskassen. Ingen stat, ingen regjering, uansett land har et slikt handlingsrom som det den norske politikeren har.
Distriktene og Utkant-Norge dekker bordet. Eksport av fisk er en av Norges største eksportartikler, etter oljen. Fisk og havbruk er evigvarende, oljen tar slutt. For 2022 er eksportverdien av Norsk sjømat rundt 150 milliarder.
– De slet, de formet utviklingen
Jeg har hatt gleden av å lese begge bindene av «Havets Gull». Bøkene inneholder historien om fiskekjøperne fra Kirkenes i nord til og med Lofoten, fram til moderne tid.
Det rådde en enorm gründerånd. Man kan trygt si at fiskekjøperne aktivt var med å bygge landet sammen med fiskerne. Det var «Sjø og Land, Hand i Hand». Sammen la de grunnsteinen for videre vekst og utvikling, uredde som de var. Fiskerne bidro sterkt. Til eksempel så ble det først i 1990 innført en forsøksordning med oppgjør til fisker gjennom Norges Råfisklag.
Før 1990 sto fiskerne for en vesentlig del av kjøpernes kredittbehov. Det er verdt å merke seg at det er kun er rundt 30 år tilbake i tid.
Hvor pengene og verdiene ble av, har sin egen agenda, men det fulgte nok samme mønster som i dag.
Det får man godt beskrevet og bekreftet ved å lese boka «Torsken» av Frank A. Jensen.
Profitten og kapitalen gikk da som nå fra nord til sør. Liketil Nidarosdomen fikk sine riksdaler fra torskefisket i nord. Torsken fra nord medførte av alle ting til etablering av vinmonopolet.
Tid for reformer
De store endringene i fiskerinæringa tvang seg fram for alvor fra først på 1990 tallet.
I 1992 ble de nasjoner som da var EFTA land enige med EU om EØS-avtalen. Den ble signert i Porto i Portugal i mai 1992.
Avtalen ble gjort gjeldende fra 1994, men da var det bare Norge og Island igjen, øvrige var blitt medlemmer av EU. I Norge hadde vi på denne tiden årlige overføringer fra Staten til fiskerinæringa for å holde aktiviteten i gang.
Med et nødvendig tettere og mer langsiktig avtaleforhold mellom Norge og det europeiske markedet, måtte det en rekke tilpasninger til for å imøtekomme det vi i dag gjerne kaller EU direktiver.
Et av disse kravene var at Fiskeriavtalen mellom staten og fiskerinæringen måtte opphøre. Næringa måtte reformeres til å stå på egne bein.
Det ble innført kondemneringsordninger i regi av staten for landanlegg.
Strukturering
For fangstleddet var det bare en utgang når fangstkapasitet måtte tilpasses ressursgrunnlaget. Nøkkelordet ble strukturering. Det framsto for mange brutalt, men oppegående politikere med evne til å ta avgjørelser fant, sammen med næringas organisasjoner veien for vekst og utvikling.
I dag, 20–25 år etter, står norsk fiskerinæring fjellstøtt på egne bein. Over 2000 fiskefartøy er strukturert/kondemnert bort. Næringa har selv tatt den regninga.
I romjula 2022 er nyhetsbildet preget av nettopp dette, resultatet av gode og framtidsrettede avgjørelser gjort av stødige politiske høvedsmenn og næringas organisasjoner, bare 20–25 år tilbake. Vi snakker egentlig om fiskerinæringa før og etter.
- Bjarne Mørk Eidem (AP) læreren fra Vega, stoppet torskefisket 18 April 1989.
- Oddrun Pettersen (AP) læreren fra Berlevåg, lukket torskefisket i 1991.
De var dyktig og uten beslutningsvegring. Deres resolutte avgjørelser la grunnlaget for den resultatutvikling for fiskerinæringa som preger nyhetsbildet i romjula 2022.
Havfiskeflåten var godt i gang utover 1990 tallet med organisatorisk behandling over hvordan en skulle forholde seg i forhandlinger med staten/Fiskeridepartementet om strukturering.
Fra 1997–2000 var Peter Angelsen fiskeriminister (SP).
Han ble møtt av et ønske fra næringa om å få slå sammen 2 kvoter/båter til drift på en båt.
Peter Angelsen mente imidlertid at havfiskeflåten burde slå sammen 4 kvoter for å oppnå nødvendig lønnsomhet. Det endte som kjent med 3 kvoter på en båt.
Ordningen ble satt i verk av Otto Gregussen (AP) som avløste Angelsen i ministerposten.
Modellen ble videreført og brukt av Svein Ludviksen (Høyre) når struktur i kystflåten ble innført.
– Langt opp til Peter Angelsen
Dette som et paradoks til SP/AP sin Hurdalsplattform som sier ingen strukturering under 11m. De rederne, mange av dem unge fiskere, skal ifølge nymotens politikere med beslutningsvegring og manglende kunnskap beholde en unødvendig kapasitet flytende.
Verken Vedum eller Pollestad når sin partikamerat i SP, Peter Angelsen «til anklene».
I perioden hvor tradisjonell fiskerinæring gjennomgikk reformer og modernisering, utviklet også norsk havbruksnæring seg i betydelig grad.
Felles utfordring for fiskerinæringa og havbruksnæringa er at de nå tjener penger.
Staten banker på døra, ikke med langfinger, men med slegga. Kapitalen som tjenes i distriktene skal nå som tidligere, bare i enda større grad sørover til det sentrale Østlandet.
Felles utfordring
Både fiskerinæringa og havbruksnæringa har gjort seg selv en bjørnetjeneste med å overlate scenen til politikere og embetsverket, de fleste uten praktisk og industriell erfaring.
Selv ikke politikere fra eksempelvis Nord-Norge later til å bry seg nevneverdig over kapitalflyt fra distriktene inn til det sentrale Østlandet. En frisk pust har vært Sp-ordføreren i Salangen, men øvrige er taus.
Når det endelig produseres kapital av betydning i nord, så er det helt greit for NN politikeren at kapitalen flyttes ut fra det lokale eierskapet, bedrifter, regioner i nord til statsmakta i sør.
Samtlige av Høyres representanter fra nord fikk ikke fornyet tillit ved siste valg. Om holdningene til nåværende valgte representanter fra så vel Høyre som øvrige partier fra nord ikke endres, vil fornyet tillit ved neste valg være en katastrofe for distriktene og Nord-Norge. Det handler om tilhørighet, respekt å det å ikke sovne på post.
Mens statens egne organisasjoner, som statsforvalter, eser ut uansett politisk styre, så må vanlige folk og næringsliv stramme livreima i trange tider.
Grunnrenteskatt på vei til fiskeri
Politikeren er ekstremt opptatt av hente inn kapital til staten, blant annet for å skjerme egen organisasjon. De er beskyttet og unntatt enhver form for reform og innsparing. Der går det motsatt vei. Staten ansetter bare flere, verdiskapninga på kysten betaler regninga.
Staten slår sammen, men beholder alle ansatte, lønna øker i tillegg. Det er embetsverket og politikernes reform.
Det koster det lokale næringslivet, det produktive A/S Norge dyrt å gjøre opp for benkeforslag i Stortinget om å slå sammen kommuner/fylker, enda dyrere å reversere. Ansvarlighet og respekt virker fjernt.
Politikeren har mistet styringen, den er overlatt til byråkratiet og embetsverket. Det er en felles utfordring å møte denne virkelighet for både fiskeri og havbruksnæringen.
Man må møte endringer i virkelighetsoppfatning og kunnskap i det politiske Norge med godt begrunnet dokumentasjon fra næringslivet i fellesskap.
Fiskerinæringa står garantert for tur for grunnrentebeskatning, uansett hva fiskeri- og havminister Bjørnar måtte si. Jeg har mer tru på at partivennene Helga Pedersen og Kari-Anne Opsahl vinner den kampen. De heier jo sammen med SV og MDG i Vardø på å beskatte fiskeflåten ytterligere.
AP ligger på rundt 16 % oppslutning, så å flagge slik holdning fra NN AP politikere og ordførere på dette tidspunkt er jo en innertier.
Industripartiet AP er sterkt forkjølet. Å dele sykeseng med SV til Venstre, friskmelder ingen.
