Sjelden har utsagnet «pengemakta rår» passet bedre enn når Inge Halstensen stolt forteller at rederiet har sendt 3000 tonn matsild av beste kvalitet i kverna for å kunne kvittere ut 21 millioner kroner. Alternativet var å gå flere turer med diesel- og co2-utslipp for å kunne levere direkte til mat.
Han kaller det «dobbelt glede» og en seier for miljøet, fordi han kan fylle tankene med havets sølv og klare seg med én tur på havet. Når silda uansett skal til oppmaling, er det ikke så viktig å sørge for at den holder god kvalitet helt til den blir losset.
Halstensen er ikke den eneste som har sendt sild til oppmaling i høst. Sild som ville gått til menneskemat under andre markedsforhold, males opp til dyrefôr når fisker får det samme enten silda leveres til konsum eller mel og olje.
I festtaler hører vi ofte sjømatnæringen snakke om ansvaret de har med å forsyne verden med sunne proteiner. Noe det er mangel på i verden. Fangster fra fiskeriene har stagnert, derfor må økningen komme fra akvakultur.
Vi kjenner til argumentet om at vi uansett får igjen silda via laksen. Det er likevel et tilbakesteg for verdens matproduksjon når laksen konkurrerer i pris med mindre betalingsdyktige markeder. Det betyr at folk som spiser sild, men kanskje ikke har råd til laks, går glipp av sunn, god mat.
Selv om laksen utnytter næringsstoffene godt, og vi i den rike del av verden liker å spise laks, blir sluttsummen at vi reduserer, heller enn øker, tilgjengeligheten på mat når fisk som ellers ville gått til menneskemat går til laksen.
Hvis man mener noe med å forsyne verdens befolkning med sunne proteiner, bør man derfor tenke seg om før god matsild selges til dyrefôr.
For om vi i Norge dessverre ikke spiser nok sild, er den populær i andre land. Markedet er nok vanskeligere nå med krig i Ukraina, men også folk i krigsherjede land trenger mat. Hadde ikke mel- og oljeprisene vært konkurransedyktige med priser til konsum, ville nok silda kommet fram til de som trenger den mer enn laksen.
Næringen er vanligvis opptatt av stabilitet og forutsigbarhet. Det bør de også forsøke å opprettholde i markedene de vanligvis betjener når mel- og oljeindustrien ikke kan konkurrere i pris.
