Denne saken er hentet fra Fiskeribladets arkiv. Saken ble først publisert 8. oktober 2022.
Bakgrunnen for at saken er hentet frem igjen er at salget av «Stormfuglen» nå er til behandling i lagmannsretten, der Fiskeribladet følger saken.
Det er liten tvil om at man trør inn i et hus der fiskerinæringen ligger hjertet nært når man kommer inn i huset til Eva Toril Strand. Trappeoppgangen til andre etasje i Strands barndomshjem er prydet med bilder fra et langt liv som reder. Og kunstinteresse.
– Jeg har interesse for kunst og gjennom 20 års seilas langs Norgeskysten har jeg kjøpt med meg verk fra sør til nord, sier Strand.
I dagligstuen som vender ut mot Langøy kapell på Averøy, henger familiemedlemmer i glass og ramme. Det var i rommene i dette huset at Strands interesse og kjærlighet for fiskeri fikk grobunn. Faren Peder A. Strand, som var reder og skipper på den 33 meter lange ringnotbåten «Stormfuglen», var en mann som involverte sine to døtre og kone i tankene og planer for driften på havet.
En inkluderende far
– Pappa tenkte høyt med oss hjemme. Han var den typen som sa at det man tror på, skal man tro på til det motsatte er bevist, sier Strand.
Uten at hun selv uttaler det kan det virke som at akkurat de ordene har blitt en rettesnor for Eva Toril Strands liv og virke. Da faren døde i 1982 bare 64 år gammel, var hun selv knapt 30 år og jobbet fulltid som lærer. Nå måtte hun sammen med moren og sin tre år yngre søster Dagny ta stilling til hva familien skulle gjøre med farens livsverk.
– Da det satt tre damer igjen og skulle ta avgjørelser for framtiden til «Stormfuglen» var det mange som hadde meninger om oss. Sterke meninger hadde jeg også. Skulle vi drive videre, ville jeg gjøre det selv. Dette var noe jeg hadde snakket med min far om før han døde og han ga meg sin tillit på at han syntes det var ok, sier Strand.
Med dette fikk den grunnleggende interessen Strand hadde for fiskeri utfolde seg. Barndommens mange opplevelser fra farens båt og historiene han fortalte om det han erfarte på sjøen formet henne, men da hun var ungdom var det ikke vanlig for kvinner å ta nautisk utdannelse. Hun endte derfor opp med å ta lærerutdanning.
– Den gangen var det ingen jenter eller damer som drev med fiskeri, sier Strand.
– Rettferdig og tydelig leder
I flere år drev hun kombinert som lærer og reder for «Stormfuglen». Det gikk fort i svingene og utviklingen i fiskeriet økte stadig.
– Det krevde mer og mer oppmerksomhet fra meg som reder, og jeg brukte alle ferier fra jobben som lærer om bord i båten. Avgjørelsen lå på meg alene når det gjaldt investeringer. Jeg valgte å ikke fornye båt, men vi var godt oppdatert på instrumenter, utstyr og not om bord, forteller Strand.
Med et lojalt mannskap som støttet henne drev hun rederiet på denne måten i 18 år. I år 2000 tok hun kystskippersertifikatet og sa opp jobben som lærer. Fra den dagen gikk hun rett om bord som en ekstra på fulltid.
– Min filosofi da jeg valgte å gå inn i fiskeri, var at skal jeg stå i dette må jeg være villig til å søke miljø som driver med fiskeri og delta i organisasjonene. Jeg hadde derfor god dialog med andre kollegaer rundt om i miljøet og de var alle menn. Det opplevde jeg som positivt, sier Strand.
Audun Folde, jobbet som maskinist på «Stormfuglen», under Strands ledelse. Han beskriver Strand som en ryddig sjef med glødende interesse for fiskeri. Hun kostet på båten, holdt den ved like og fornyet det som lot seg fornye.
– Eva Toril var en rettferdig og tydelig leder. Jeg oppleve at hun satte mannskapet først og at hun var opptatt av at vi skulle ha det bra. Hun var alltid godt oppdatert, og så var hun et arbeidsjern. Hun var med på dekk som fisker og det var aldri noe forskjell på henne og oss, sier Folde.
Sa tydelig ifra om hvem hun var
Som en av svært få kvinnelige redere og fiskere i et veldig mannsdominert miljø var Strand helt klar på sin egen posisjon og tanker om framtiden.
– Jeg stakk nesen frem og var ikke redd for å si tydelig ifra om hvem jeg var, og hva jeg mente. Motstand møtte jeg fra noen få som prøvde å fortelle meg hva jeg skulle si og mene, men disse møtte kvist, sier Strand.
Samtidig opplevde hun å få flest støtteerklæringer. At hun var tydelig, ble møtt med interesse.
– Jeg møtte mange flotte menn som så viktigheten av at jeg som kvinne turte å si hva jeg mente og ikke var redd for å diskutere andres meninger. Det bidro til et større mangfold, sier Strand.
Arne Hesjehagen jobbet som fisker under Strands ledelse på slutten av 80-tallet.
– Eva Toril fortjener all den ros hun kan få.
– Fryktelig leit
Opplevelsene kvinner i dagens fiskerinæring har ytret, tar Stand innover seg på en tankefull måte.
– Jeg synes det er fryktelig leit å høre historiene til de kvinnene som har stått fram og fortalt om hva de har opplevd. Og jeg må si at det må stå dårlig til med oppdragelsen og folkeskikken hos en del menn som dummer seg så totalt ut med å gjøre slike ting, sier Strand.
Hun mener det er beklagelig at man skal måtte gå på kurs i dag for å lære seg folkeskikk.
– Er det virkelig slik det er? Selv har jeg aldri opplevd noe i nærheten med mitt mannskap. Vi jobbet side om side på dekk og jeg har opplevd at menn har tatt være på meg, og inkludert meg, sier Strand.
At det ikke alltid var like lett å si ifra har hun også tenkt litt på.
– Jeg er nok en sterk type, men jeg er sårbar også. Men hvis det trengtes turte jeg å vise følelser, og ta til motmæle og si; skjerp dere karer, sånn kan man ikke oppføre seg, sier Strand.
I strupen
Dersom hun ble så engasjert at tårene presset på, gjemte hun seg ikke bort.
– Slik er jeg, og jeg har ikke tenkt å være annerledes. Det var ikke så skummelt, og når man da ser på hvordan kvinner opplever det de gjør i dag, tenker jeg ja, men vi må være tydelig på hvem vi selv er, sier Strand.
– Hva mener du med det?
– Kvinner må kanskje være flink til å ta seg et par minutter før man går i strupen med kritikk. Det er lett at man da blir misforstått og det er mye bedre om man da tar seg litt tid, også kan man gå inn i diskusjon og ansvarliggjøre menn på det de ytrer, sier Strand.
Likestillingskonferansen i regi av Kvinner i havet som ble arrangert i Bergen samme uke som Fiskeribladet møter Strand, har den pensjonerte rederen fulgt digitalt.
– Jeg satt og hørte på, og jeg må berømme Erna Solberg for uttalelsen sin om at kvinner må ha en å spille på lag med hjemme, sier Strand.
Selv har hun ingen direkte arvinger, men viktigheten av fungerende hjemmeforhold for spesielt kvinner, er hun tydelig på.
– Det er utrolig viktig å ha nettverk på hjemmebane som stiller opp og tenker likt som en selv. Da er det mulig å få til ting, sier Strand.
– Egne kvinnenettverk i fiskerinæringen er det viktig?
– Det har jeg spekulert litt på. Jeg har tenkt at vi må være litt forsiktige, for hvis vi isolerer oss vil det ikke gagne oss på sikt. Skal vi få til likestilling tror jeg vi er best tjent med å operere i samme rom, og så må vi lære oss å snakke samme språk, sier Strand.
Hun vinker et lite varsku om at man må være bevisst på at man ikke er så kritisk at det oppleves som at man kun skyter mot motsatt side.
– Det som kan skje da er at noen drar ned rullegardinen og sier at de vil ikke ta ansvar for at vi kan komme opp i ubehagelige situasjoner, sier Strand.
Sjekker Sildelaget daglig
For Strand som nå er er godt voksen og har sett fiskerinæringens utvikling over lang tid, ligger vanene latent.
– Jeg sjekker stadig Sildelaget hver kveld og morgen for å se på de siste innmeldingene, og jeg følger godt med på det som foregår politisk, sier Strand.
Livet som fisker har gitt henne god innsikt i næringen og hun har engasjert seg i flere verv. I 1997 ble hun valgt som første kvinnelige leder i Aalesunds Rederiforening. En periode satt hun også i representantskapet i Fiskebåtredernes Forbund, interesseorganisasjon for den havgående delen av fiskeflåten. Hun har også sittet i styret til Sildelaget.
– Alt jeg har fått lov til å være med på og oppleve har vært en stor gave, og mye av det jeg har fått være med på vil jeg si er takket være menn. Om jeg kunne skulle jeg gjerne skrudd tiden tilbake for å oppleve mer, sier Strand.
Administrerende direktør i Fiskebåt, Audun Maråk, forteller at han alltid har opplevd Strand som ei som står som en fjellstø realist i båten.
– Eva Toril var nok den første kvinnelige lederen i norsk fiskerinæring da hun ble leder for Aalesunds Rederiforening, sier Maråk.
Han beskriver Strands egenskaper med ord som klar, engasjert, og ryddig.
– Man må lære seg å se begge sider
– Når debatten om tilbakefall av strukturkvoter i disse dager er under oppvarming, følger Strand med.
– Strukturering var et bra redskap til å begynne med. Da var det for mange båter til at alle kunne overleve, men så begynner profitten å ta overhånd og da mener jeg vi må tenke før vi handler, sier Strand.
Selv levde hun godt med å drive en gammel båt og var en periode tydelig imot strukturering.
– Men så må man lære seg å se begge sider. Og der har jeg vært med på kompromisser noen ganger. Jeg tror at mangfoldet og en differensiert flåte kan være et godt bidrag for å få til et sunt fiskeri, sier Strand.
Når det nå nærmer seg tid for at de første strukturkvotene trekkes tilbake og tilbakefallet skal fordeles, ser Strand på det som en prinsippsak.
– Her mener jeg vi skal holde oss til det som ble vedtatt og etter min forståelse var det tydelig at det skulle gå til de opprinnelige grunnkvotene som en båt hadde, sier Strand.
Men så er det mange meninger blant fiskerne, som er rykende uenige om hvordan fordelingen skal skje.
– Jeg tror det blir et bikkjeslagsmål i høst når det kommer endringer. Uroen skapes når det hele tiden gjøres politiske forandringer i et system som trenger ro og forutsigbarhet, sier Strand.
Hun beskriver en avstand mellom utøvende næring og den politiske myndighet, der fiskerne er de siste som blir hørt. Da hun begynte i næringen fantes det nøkler for det meste. De testet ut, og etter mange års prøving med læring og feiling kom man fram til en gruppefordeling med en intern fordeling av kvoter som var til å leve med.
– Så kommer det politiske føringer som får meg til å tenke at jeg ikke er så sikker på at politikerne skjønner hva vi driver med. Det er ikke gud og hver mann som kan kaste seg i en båt og ro ut og lande en fangst. Jeg tenker at de som skal bestemme hadde hatt godt av å være på sjøen noen år for å skjønne hva det vil si å drive en båt og bedrift for den del, sier Strand.
Tiden var inne
Nå har det gått to år siden hun solgte «Stormfuglen» til en gruppe kjøpere fra Herøy. Savnet etter havet, spenningen fiskeriet bød på, sitter i henne.
– Jeg føler på et tomrom og vemod, men det kom til et punkt der du enten må fornye deg og investere, eller så må du si at nok er nok, sier Strand.
Uten nær familie som sto klar til å ta over og følge opp så tett som Strand selv har gjort, ble det til at «Stormfuglen» forlot Averøy.
– For meg var det viktig at dersom noen skulle drive videre ønsket jeg at de skulle være der det skjer. Om du ikke kan være om bord selv, så skal du likevel være så nært på at du kan se mannskapet ditt i øynene og snakke med dem og lytte til dem. Slik var ikke stillingen og jeg blir jo ikke yngre selv heller, selv om jeg kunne tenkt meg det, sier Strand.
At båten også begynte å komme til et metningspunkt for framtidig drift og modernisering ble en erkjennelse.
– Det var ingen som klagde på noe, men verden går hele tiden videre og summa summarum, så fant jeg ut at det er greit å avslutte, sier Strand.
Tendensen til alle de nye byråkratiske påleggene som lå i horisonten hang også over henne.
– Det å få tredd noe over hodet, som ville snu hverdagen opp ned var også et bakteppe for at nå var tiden inne. Så får jeg heller si at jeg ga meg da jeg hadde kontroll selv, avslutter Strand.
