– Jeg tenker jo på det en gang iblant, når du leser om andre folk der det ikke gikk bra, forteller Rune Myrseth til Fiskeribladet.
Det er nå gått litt mer enn et år siden den skjebnesvangre fredagen på Frohavet.
– Opplevelsen sitter fortsatt i kroppen, forteller Myrseth til Fiskeribladet i dag.
Men han har langt ifra tatt skrekken fra å arbeide til sjøs.
– Akkurat nå er jeg ute og drar krepseteiner i omtrent samme område som ulykken skjedde, forteller Hitraværingen.
Der det gikk galt
Vi spoler tilbake til 4. juni 2021: Det var fint vær i Trøndelag også på denne tiden i fjor sommer. Vindstille, temperaturer på over 20 grader og flatt hav. Sommeridyll vil mange kalle det. Det tenkte også krepsefisker Rune Myrseth også før han dro ut på sjøen denne junidagen.
– Jeg dro ut i 15-tiden på ettermiddagen for å sjekke krepseteinene. Det var glimrende forhold, og jeg hørte på radio, forteller Myrseth.
Her kan du lese hele intervjuet Fiskeribladet hadde med fiskeren i fjor: Rune overlevde fem timer i kald sjø. - Porten til både himmelen og helvete var heldigvis stengt denne gangen
Utpå kvelden hadde han dratt omtrent halvparten av de 440 teinene.
– Det lå en liten kveil med tau på dørken ved roret, jeg syntes den lå litt for nærme og sparka til den for å unngå å snuble i den mens jeg satte ut teinene igjen, forteller Myrseth.
Tauet var del av lina som teinene var festa på, og der gikk det galt.
– Plutselig stramma tauet til rundt foten min, og jeg smalt i dørken. Før jeg fikk reagert, ble jeg dratt over hekken og havna i sjøen, forteller Myrseth som kom seg løs fra tauet før han ble dratt med teinene ned i dypet.
Ble stående i vannet
Katamaranen «Sverre Junior» på 11,9 meter fortsatte å sette ut det som var av teiner og putret sakte videre på innstilt kurs.
– Dette var dumt, nå er jeg i big trøbbel, tenkte jeg, mens jeg hørte lyden av de resterende teinene som falt av «Sverre Junior» og forsvant ned i sjøen, forteller Myrseth.
I fallet mistet han brillene sine og så nesten ingenting. Ved hjelp av sola hadde han noenlunde peiling på hvor land var og han visste at det var langt unna.
– Jeg var ikledd t-skjorte, shorts, neoprenstøvler, regatta fisherman-bukse og hansker. Flyteelementene i buksa sørget for at jeg ble stående i vannet.
La på svøm
Han dro buksa så høyt opp som mulig og tok selene i munnen for å ha hendene fri, og beveget seg sakte for å unngå sirkulasjon av kaldt vann inni buksa.
– Jeg skal innrømme at jeg frykta for at min siste time var kommet, men samtidig hadde jeg et bitte lite håp, sier Myrseth som tidligere på dagen hadde sett redningsskøyta gå i retning Halten.
Hvis de hadde sett båten hans og den ble meldt savna, var det håp om at de ville skjønne hvor de skulle leite.
Så begynte han å svømme. Sakte, sakte i den retningen han mente skjæret Svingla lå.
Etter boka
Hjemme på Sistranda begynte kona Joy Myrseth å bli mer og mer bekymret. Rune svarte ikke på mobilen. Sist hun snakket med ham var rundt klokka 18, og nå nærmet det seg midnatt.
– Det var ulikt Rune å ikke svare eller ringe tilbake. Etter gjentatte forsøk oppsøkte jeg Runes forelder som bor like ved, forteller Joy som var redd ektemannen hadde fått et illebefinnende.
Sammen ble de enige om å ringe Hovedredningssentralen for å melde Rune savnet.
Nå skjer ting fort, og til Rune Myrseths store fordel, går alt etter boka. Hovedredningssentralen får inn savnetmeldingen klokken 00.18 og sender sporenstreks alarm til teamet på Redningsskøyta «Horn Flyer» som er stasjonert på Fillan på Hitra.
Utrykningen foregikk samtidig som Hovedredningssentralen fikk mer og mer informasjon fra Myrseths familie.
En vakker natt
Kristian Tømmervåg har sin første arbeidsperiode på «Horn Flyer» og forteller om en vakker natt på sjøen.
– Det var blikkstille hav, rosarød himmel og perfekte søkeforhold. Vi så flere blåser i sjøen foran oss. En av blåsene var litt annerledes, men vi var mer i transitt i retning båten enn i søk, så da vi plutselig så at det lå en mann i sjøen som løfta hendene omtrent 15 meter fra oss, kom det brått på, forteller Tømmervåg.
– Folk i sjøen, ropte Akseth, og redningsaksjonen var i gang.
Dykkerplattformen bak på redningsskøyta ble senket ned og med hjelp av en nettløs hov med strammeløkke ble Myrseth ble dratt i sikkerhet klokken 01.13. Redningsmannskapet fikk løftet ham opp fra dykkerplattformen og om bord i styrehuset.
Redningsmannskapet er enige om at noe nærmere døden enn det Myrseth var, kan man nesten ikke komme. Redningsbuksa, neoprenstøvlene, det gode været, flaks og viljen til å overleve tror de var avgjørende for utfallet.
Hvis Myrseths antakelser om at han falt i sjøen mellom klokka 20.30 og 20.45 stemmer, har han altså ligget i sjøen fire-fem timer. Tidsperspektivet ble borte for ham og han husker ingenting av at han ble reddet.
Ved ankomst St. Olavs hospital ble kroppstemperaturen hans målt til 28 grader og han hadde hjerteflimmer. Men allerede dagen etter ble han skrevet ut fra sykehuset.
Sitter i kroppen
Selv om skrekken ikke har tatt ham, har han tatt noen sikkerhetsgrep.
– Jeg har fått meg personlig nødpeilesender, en sånn som du fester på deg. Den følger meg, og ikke båten. Det var Hovedredningsselskapet faktisk som sendte meg en lenke med informasjon om den, og sa jeg burde ha en slik. Jeg følger meg trygg når jeg er ute alene, forteller Myrseth til Fiskeribladet i dag.
Konen Joy Myrseth ringer flere ganger for dagen når han er ute til sjøs.
– Opplevelsen har helt sikkert preget hennes også?
– Ja, det er selvsagt, avslutter Myrseth.
Les også
- Rune overlevde fem timer i kald sjø. - Porten til både himmelen og helvete var heldigvis stengt denne gangen
- Av alle som måtte reddes på i sjøen i fjor, var denne mannen trolig den heldigste
- Hvordan oppnår vi nullvisjonen for ulykker til havs?
- – Vi må gjøre mer for å få ned antall omkomne til sjøs
- Hver vinter dro Aage Vikedal fra Helgeland til Røst for å fiske med barnebarnet Håvard. I påsken 2015 gikk det galt.
