Iveren og interessen er stor for å utplassere vindturbinparker til havs. Politikerne sier at de skal ta hensyn til tradisjonelt fiske, trekkfuglenes ruter og økologien.
Tja, hvis du bruker oppdrettsnæringen som målestokk, så er slaget allerede tapt, spør du meg. Verken «Meld. St 28 (2019-2020)- Regjeringen» eller «Meld. St. 36 (2020-2021)- Melding til Stortinget» nevner sirkulærøkonomi og avfallshåndtering av vindturbiner med et ord.
Det finnes blant annet ikke noen kriterier for design knyttet til nedbygging og håndtering av avfall, verken for produsent eller for kjøper av vindturbinblad.
Et vindturbinblad består av typisk armeringsfibre, for eksempel glassfibre eller karbonfibre, en plastpolymer i form av polyester eller epoksy, sandwichkjernematerialer som polyvinylklorid (PVC), Polyetentereftalat (PET) eller balsatre og limte skjøter, belegg (polyuretan).
Det vil ta flere hundre år å bryte ned vindturbinbladet i et deponi. Fra 1. juli 2009 ble det innført et forbud mot å deponere biologisk nedbrytbart avfall i Norge (Avfallsforskriften kapittel 9). Det betyr at balsatre og annet organisk materiale må separeres fra vindturbinbladene før deponering.
Opp mot 90 % av delene i vindturbinene kan gjenvinnes, men turbinbladene utgjør et problem siden disse ikke har noen verdi. Av økonomiske årsaker, resirkulerings umodenhet og manglende sirkulærøkonomi frister det å opprette ulovlige deponier i Norge. Totalt sett kreves det mye ressurser for å produsere et stk. komplett vindturbin:
- Omtrent 475 tonn stål.
- 36 tonn kobber.
- 2,6 tonn bly.
- 1,3 tonn aluminium.
- 400 kg nikkel.
- 400 kg neodym.
- 80 kg dysprosium.
- Girolje (ca. 1000 liter).
- Hydraulikkolje (ca. 1500 liter).
Verdensbanken anslår at verdens etterspørsel etter metaller vil vokse med 420 % fram mot 2050, hvis global oppvarming skal begrenses til under to grader. De mest kritiske metallene er kobber, grafitt, kobolt, nikkel og litium, i tillegg til en gruppe metalliske grunnstoffer som går under fellesbetegnelsen sjeldne jordarter.
Veksten vil spesielt være drevet av utviklingen av strømnett, batterier til bruk i elbiler og lagring av energi, men også fra vindkraft og solcellepaneler. Avfallsstrømmen fra avviklede vindkraftverk globalt øker og vil trolig ligge på mer enn 2 millioner tonn per år i 2050.
Dette vanvittige ressursbehovet fører til økt gruveaktivitet, både på land og på havets dyp. Hva innebærer det når gruvepraksisen fortsetter å ignorere hensynet til sirkulærøkonomi, natur og økologi?
Det vil føre til ødelagte fjorder og havbunn. Et grelt eksempel på det er pågående planlagte gigantiske sjødeponi i Førdefjorden og Repparfjorden.
Politikerne må betrakte all næring i et «vugge til grav» perspektiv, der hensynet til natur og tradisjonell næring må vektlegges langt høyere enn i dag. Vi skal drive næring, men vi skal ikke ødelegge for oss selv, naturen og de neste generasjoners muligheter.
