Jeg husker fortsatt hvordan lillebror og jeg sto gråtende bakerst i båten og hylskrek, hellig overbeviste om at monsteret skulle spise faren vår.

Pia Ve Dahlen. Faglig leder, Lei en biolog AS Foto: Lars-Ivar Dale

Krinakrabbe, tareskog og ålegras,

Noen år senere ble jeg voksen (i hvert fall på papiret), dro til Bergen for å studere biologi, og begynte å jobbe på både Akvariet og på leirskole i Øygarden.

Jeg fikk henge med breiflabb og krinakrabbe, dykke ned i tareskog og ålegras, og skjønte ganske kjapt at monsteret fra barndommen, en torsk på 7,5 kg, ikke akkurat var noe å skrike så høyt om.

Her lærte jeg for øvrig også at torsk ikke bare er torsk.

For kysttorsk og skrei hører til en kjempefamilie som også inkluderer lange, brosme, lysing, hvitting og utrolig nok den pussige skolesten. For å nevne noen.

Og i denne store familien er det torsken som er kongen.

Med matchvekt på oppimot 50 kilo, smaksløker i skjegg, bukfinner og gattåpning (!) og med rundt 2 millioner egg pr. gyting, troner den suverent øverst på lista over viltfanget fisk i Norge.

Anemone. Det finnes 59 arter av sjøanemoner langs norskekysten. Foto: Pia Ve Dahlen

Trenger et støtteapparat

Men en konge uten et kongerike er bare en fyr med rar hatt. Og lik en overbetalt direktør i en velsmurt bedrift behøver nemlig også torsken et stort støtteapparat rundt seg for å kunne fungere slik den gjør i dag.

Vi kan sammenlikne det med et sykehus: alle er enige om at sykepleiere og leger er helt essensielle for at et sykehus skal kunne kalle seg nettopp det.

La oss kalle disse sykehusets nøkkelarter.

Men et sykehus bestående av bare leger vil gå under rimelig kjapt, for man trenger et godt apparat rundt seg for å få det hele til å gå rundt.

Vi trenger portører, resepsjonister, IT-avdeling, HR, vaktmestere, økonomer, jurister og kjøkkenbesetning.

Slik er det i havet også. Her trengs et vell av organismer for at økosystemene skal kunne rulle, og det er overraskende mange «ubetydelige» arter som har bidratt til at vi kan spise lutefisk fra verdens største torskebestand til middag.

Hvor mange av dere som leser dette har eksempelvis hørt om havedderkopper før? Nei?

Hva med svarthå? Kjempefilskjell? Skallus? Pølseorm? Stankelbeinkrabbe?

Rur, også kalt vinkende engler, er gruppe små krepsdyr. De lever i kjegleformede, hvite skall av kalk som sitter fast på steiner og andre harde flater i tidevannssonen og ned til dyphavet. Det er beskrevet rundt 1220 arter, og de forekommer i alle hav over hele verden. (kilde: Wikipedia) Foto: Pia Ve Dahlen

Mye å være stolte av

Norge ligger i et av de mest produktive havområdene i verden, og det skal vi være stolte av. Men jeg synes vi skal være stolte av mer enn bare biomassen av mat vi produserer, for kysten vår er også ekstremt artsrik. Vi har selvlysende haier, snegler med solcellepanel på ryggen, pyntekrabber og spretthaler.

En grunn til at alle disse krypene trives her, er de enorme mengdene med næring som fraktes med gigantiske dyphavsstrømmer fra alle verdens hjørner.

Når disse treffer kontinentalsokkelen vår kræsjer de i kanjoner og platåer, og kommer til overflaten i en prosess vi kaller «oppstramming» (må ikke forveksles med surstrømming).

Næringen gir grobunn for filtrerende organismer som svamp og blåskjell, men er ekstra viktig for planteplanktonet, som på vårparten blomstrer så tett at det kan sees fra verdensrommet.

For oss undervannsfolk markerer dette slutten på gode dykkedager med dugelig sikt og starten på bading i ertesuppe, men for de mange milliardene med dyreplankton betyr det et festmåltid.

Særlig glad for denne oppblomstringen er den lille dyregruppa vi kaller hoppekreps: en svær og vid gruppe der den kanskje mest kjente er raudåta og dens familiemedlemmer i Calanus-slekta.

Raudåta og dens planktonkumpaner er, som legene og sykepleierne, nøkkelarter i våre farvann. De er helt kritiske for at avkommet til skreien, hysa, lodda, tobisen, krabba, hummeren, breiflabben og hva nå enn det måtte være, klarer seg gjennom sitt første leveår.

Nøkkelarter i våre farvann

Og klarer de det, kan de få henge med fargesprakende sjøanemoner, rur, blekksprut, eremittkreps, nakensnegler, vingesnegler, fargerike sjøstjerner med 20 armer og smakfulle reker nede i tareskogen vår.

Også kalt HR-avdelingen, vaktmesterne, gaffeltruckførerne og kantinebesetningen, som alle gjør sitt for at det skal bli litt bedre å være småtorsk.

Historien om to vettskremte barn på tidlig nittitall fikk frem mye dyp humring blant rutinerte nordlendinger da jeg delte den på Sjømatrådets Torskefiskekonferanse høsten 2021.

Men bakgrunnen for historien var ikke like lystig.

At man blir krakilsk over det mange andre ville sett på som en hyggelig middag, sier litt om tingenes tilstand i områdene der jeg har vokst opp: nemlig Oslofjorden.

Allerede for 30 år siden var helt utenkelig å få et «beist» på over 7 kg, for fisk av den størrelsen sleit fjorden vår med å livnære.

For under brygga vår, hvor jeg brukte alle mine ledige, våkne stunder som barn, har all tangen forsvunnet.

Stillehavsøsters og gjørme

Sandstranda hvor søskenbarna mine, broderen og jeg lekte og bygde sandslott som barn, er nå byttet ut med stillehavsøsters og gjørme.

Drar du på fisketur i dag får du makrell og flyndre, men lite annet, og stikker du hodet under overflaten vil sukkertareskogen som tidligere ruvet nå være en brungrå mudderflate, begrodd av konkurransedyktige slimalger.

Uvettig forvaltning fra øverste hold, gammal moro fra tiden da havet var en søppelfylling, ugunstige fiskemetoder og et ekstremt høyt fiskepress fra fritidsfiskere har noe av skylden for Oslofjordens kollaps.

Det vi derimot ikke snakker like mye om, er den stadige bit-for-bit-nedbyggingen av både strandsone og havområder.

Det vi ikke snakker like mye om, er de enorme mengdene med avrenning fra land, som ender i Oslofjorden fordi vi har bestemt oss for at parkeringsplasser og kjøpesenter er kulere enn myr og mygg.

Det vi ikke snakker like mye om er de flere hundre tusener av småbåter som fiser rundt på fjorden, med septik, bunnstoff og søppel som faller over bord.

Børstemarken og paddetorsken

Alle disse små elementene som hver for seg virker ubetydelige, men som samlet sett sender vår mest befolkede fjord i knestående.

Så da håper jeg at du som leser dette sender et lite anerkjennende nikk til børstemarken og paddetorsken og alle de andre dyra du aldri har hørt om, neste gang du setter deg ned med en god torskemiddag.

Når disse ordene skrives, sitter jeg på hurtigbåten fra Træna og inn til fastlandet igjen.

Etter tre uker på loffen, krydret med knivskjell og torskerogn fra Arktisk Mat Roadshow på Hurtigruta, feltdager som tarehøster for The Northern Company, og mange, lange timer i sjøen for å sanke kamskjell, rødspette og hjerteskjell, akkompagnert av skrei rett fra havet.

Jeg er på vei hjem til Østlandet igjen.

Tilbake til dårlig sikt, lite liv og småkrabber som klamrer seg fast til en stadig varmere fjord.

Jeg kikker ut på en forblåst skjær og tenker på hvor utrolig heldige folkene her er, som bor en plass der torsken fortsatt er kongen.