Men på tross av flere organisasjonstiltak fungerer ikke Mattilsynet som ønsket.
Stortinget ble ikke enig om kun et departement, men at hele tre departementer skulle eie (styre) Mattilsynet, hvilket er hovedårsaken til de utfordringer Mattilsynet har i dag.
Samarbeidet de tre matdepartementene imellom, Landbruks- og matdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings – og fiskeridepartementet, om styring av Mattilsynet, skjer gjennom en koordineringsgruppe. Utadtil fremstilles samarbeidet som knirkefri, men i realiteten har hvert av de tre departementene vetorett, ingen ting skjer uten at det er enstemmighet, hvilket er vanskelig med forskjellige prioriteringer. Konsekvensen blir en stor avstand fra politikken og dermed svak styring av Mattilsynet.
Konsekvensen av en svak styring blir også at den interne styring av Mattilsynets blir svak. De ulike enhetene, helt ned til at den enkelte medarbeider, gjør egne prioriteringer ut fra hva som synes faglig interessant. Man har et autonom (selvstyret) direktorat der autonomien (egendynamikken) er spredt ut i hele organisasjonen.
Den videre konsekvens blir fravær av en effektiv, enhetlighet og helhetlig samt robust og kompetent organisasjon, egenskaper som nettopp var hele formålet med omorganisering av norsk matforvaltning i begynnelse av 2000-tallet.
Matloven er tilpasset EUs matlovsforordning som er gjennomført som norsk forskrift. I punkt 1 i fortalen skrives det:
«Fri omsetning av trygge og sunne næringsmidler er en nødvendig del av det indre marked, og bidrar i høy grad til å verne borgernes helse og velferd, og deres sosiale og økonomiske interesser.»
Videre står det under fortalens pkt. 30 til matlovsforordningen:
«En driftsansvarlig for et næringsmiddelforetak er best egnet til å utforme en sikker ordning for levering av næringsmidler og til å sikre at næringsmidlene foretaket leverer er trygge. Vedkommende bør derfor ha det primære rettslige ansvar for å garantere næringsmiddeltrygghet.»
I forarbeidet til matloven står det blant annet at matloven:
«[…] skal ikke ivareta næringshensyn eller hensynet til verdiskaping i alminnelighet»
Siste sitat er en selvfølge, «trygge og sunne næringsmidler» er hovedformålet med både matlovsforordningen og matloven.
Men da autonomien i Mattilsynet har resultert i de enkelte enhetene (medarbeidere) gjør egne prioriteringer ut fra hva som synes faglig interessant, kan det virke som at det kun leses trygge og sunne næringsmidler samt borgernes helse, velferd og sosiale interesse.
Matforvaltningen tar derfor utgangspunkt i borgernes «interesse» når man forvalter regelverket; borgernes interesse for tilsetningsstoffer, fremmedstoffer, miljøet, dyrevelferd, etc. fremfor å ta utgangspunkt i de premissene matloven og underliggende regelverk setter.
Forvaltningen fratar virksomhetene retten (og plikten) til å utforme en sikker ordning for levering av næringsmidler og til å sikre at næringsmidlene foretaket leverer er trygge ved ikke å akseptere virksomhetenes egne risikoanalyser og rutiner.
Retten fjernes, men ansvaret forblir hos virksomheten. Når virksomheten påpeker at Mattilsynets løsninger er fordyrende tiltak, tilbakevises dette med at Mattilsynet ikke kan ta næringshensyn, folkehelse må gå foran. I tillegg mistenkeliggjøres virksomheten for at det ligger uredelighet bak de økonomiske motivene, redelighetsprinsippet i matloven og matlovsforordningen misbrukes dermed.
Et nylig eksempel ses i forbindelse med sporbarhet og tilbakekallelsesrutiner i ved funn av listeria i laks (artikkel i IntraFish 1. november). Virksomhetene følger regelverket om å spore ett ledd tilbake og ett ledd frem, men Mattilsynet mener ikke dette er tilstrekkelig når det gjelder listeria fordi hel laks kan gå til produksjon av sushi.
Forvaltningens frie skjønn betviles aldri, den er «uransakelig», men for at det frie skjønn skal være reelt, må Mattilsynet være «kompetent og robust» på alle nivåer og her har Mattilsynet en stor utfordring til sjømatnæringen.
Det frie skjønn innen ILA-forvaltningen kan betviles, det er ikke tilstrekkelig at den enkelte saksbehandler har god oppdatert kompetanse på infeksjonsagenset, verktøykassen som brukes i forvaltningen, herunder risikovurderingen, må være robust.
Risikovurdering som Mattilsynet legger til grunn er 13 år og der dataene er fra 15 til 40 år gamle. Jeg mener dette er tilstrekkelig til å hevde at Mattilsynet ikke er «kompetent og robust» med hensyn til ILA-forvaltningen. Under ILA seminaret i høsten 2020 ga Mattilsynets representant fra hovedkontoret ga indirekte uttrykk for at dette ikke var uproblematisk.
Når det gjelder eksport, foreligger det omfattende dokumentasjon på at Mattilsynets kompetanse på, nasjonalt regelverk, internasjonale avtaler, herunder WTO og SPS nærmest har vært fraværende fra begynnelsen i 2004. Det er importlandets regelverk som skal legges til grunn og ikke norsk (EØS) regelverk, men Mattilsynet mener det motsatte:
«Når Mattilsynet forhandler på vegne av Norge med andre land om eksport av næringsmidler er målet å oppnå at importlandet aksepterer det norske systemet for produksjon og eksport av trygge næringsmidler.»
En slik oppfatning har gjort det bokstavelig umulig å utvikle, produsere og eksportere foredlede produkter, med unntak av klippfisk og tørrfisk, til tredjeland. Norske produsenter har rett og slett ikke kunne etterleve importlandets regelverk hvis disse ikke er i samsvar med norsk (EØS) regelverk.
Selv om det nå er kommet en egen eksportforskrift som åpner for å følge importlandets krav vil Mattilsynets forståelse fortsatt være en utfordring.
