I en årrekke har norske politikere, uavhengig av politisk farge, holdt sine festtaler om at det skal bli lagt til rette for økt verdiskapning gjennom at mer av fisken skal bearbeides her hjemme, og gjennom det skape økt lønnsomhet og flere arbeidsplasser.
Bearbeidingsgraden på norsk sjømat har over tid falt. I 2010 utgjorde andelen bearbeidet fisk til eksport fra hvitsektoren, pelagisk og havbruk, 33 prosent.
I dag har andelen falt til om lag 28 prosent. Dette innebærer at godt over 2/3 av fisken vi eksporterer går ubearbeidet ut til markedet.
Verdiøkning på laks
Verdiskapning kan være i form av økt verdi på produktene, ivaretakelse av restråstoff og flere arbeidsplasser. Tar vi et lite tankeeksperiment: La oss si at vi hadde bearbeidet 33 prosent av fisken vi eksporterte. Dette ville ha betydd om lag 135.000 flere tonn.
Ser vi nærmere på laksen, blir kun 16 prosent bearbeidet av de 1,1 millioner tonn vi eksporterer årlig.
Renate Larsen i Sjømatrådet, uttalte under årstallskonferansen i 2019, at det er mulig å øke eksportverdien av laks med 20 milliarder kroner, om det ble skjært filet av laksen før den ble eksportert.
Tidligere toppsjef i Sinkaberg-Hansen, Finn Sinkaberg, uttalte omtrent samtidig, at det var mulig å lage filet av 70 prosent av laksen.
Selv om jeg synes Renate Larsen hadde et retorisk meget godt poeng, så vil det kanskje være utopi at man vil bearbeide 100 prosent av laksen som eksporteres.
Tar vi utgangspunkt i Finn Sinkaberg sin påstand, innebærer det at vi kunne økt verdien med om lag 14 milliarder kroner.
Like god som Island
Det store spørsmålet er: Hvorfor gjør vi det ikke? Er vi ikke er villige til å gjøre det som er nødvendige for at vi skal lykkes i større grad enn i dag? Eller er svaret så enkelt at vi er tapt for ytre krefter?
Ser vi på fiskeri, må vi da klare å få til dette – all den tid islendingene klarer det. Sannheten er at islendingene er bedre enn oss på noe vi burde vært best i verden på, nemlig verdiskapning i fiskerinæringen. Men hvorfor er islendingene mer lønnsom enn oss?
Studier peker på et mindre rigid regulatorisk rammeverk, som igjen fører til vertikal integrasjon, bedre markedsorientering og differensierte markedsstrategier, høykvalitetsprodukter ved å bruke av mer skånsomme fangstverktøy og bedre utnyttelse av restråstoffet.
Til tross for at norske fiskere må dra lengre til havs for å nå fiskefeltene, må det være fullt mulig for Norge å bli like god som Island, om ikke bedre.
Driverne i havbruksnæringen
Havbruksnæringen velger ofte direkte eksport av råstoffet av operasjonelle årsaker – ikke fordi det er regulatoriske forhold som motiverer til dette.
Norsk kostnadsnivå og rigor mortis-tid, som kan benyttes til transport og økt fleksibilitet ved videreforedling nær markedene, har vært drivere for direkte eksport av hel fisk fremfor foredlet råstoff.
Riktignok har høy tollsats på videreforedlede produkter av laks -som røykt og saltet laks – gjort det utfordrende å utvikle sterke merkevarer produsert i Norge innenfor disse produktgruppene.
Norsk handelspolitikk
Ett betimelig spørsmål er om Norge er god nok i handelspolitikken? Ting kan tyde på at svaret er nei. I fjor høst ble norsk eksportpolitikk rangert som den svakeste i Norden. Med andre ord: Norske myndigheter gjør en dårligere jobb enn svenskene og danskene for å berge eksporten.
Det var Menon Economics som hadde utført undersøkelsen på oppdrag fra Eksportkreditt. Konklusjonene var ikke til å misforstå: «Knapt noen OECD-land har hatt svakere utvikling i eksport sammenliknet med andre OECD-land enn Norge de siste 25 årene», var den klare konklusjon.
Hver gang temaet om økt bearbeiding kommer på dagsorden, snakker politikerne om flåtepolitikk. Fiskeripolitikken må henge sammen med det som skjer på land. Altså sjø og land må gå hand i hand.
For å få dette til trenger vi en tydelig industripolitikk, og ikke minst en langt mer offensiv handelspolitikk.
Industrimelding haster
Tre grep bør være i politikernes søkelys:
- Framfor en ny kvotemelding bør statsråden heller sette i gang arbeidet med en industrimelding for sjømatindustrien. Industriperspektivet har i altfor lang tid blitt glemt, eller skyvet undre teppet. Vi må tørre å gjøre de riktige valg, de kan være krevende, tøffe og vanskelig. Island har klart det. Vi må klare det – men på vår måte uten å drive blåkopi av Island.
- Vi trenger en langt mer offensiv handelspolitikk. Hvorfor skal man frakte «rygg og hoder» oversjøisk når man kan frakte fileter? Rent miljømessig vil det være mye å tjene på dette, og Norge bør være en tydelig budbringer i den retning. I tillegg må vi ha en tydelig strategi for å møte den nye, og økende form for proteksjonisme.
- Det må bli satt tydelig krav om at man fisker opp de kvoter man har fått tildelt. Dette gjelder alle arter. I år ligger vi an til at mellom 25–30 000 tonn torsk som ikke blir dratt på land. Samtidig skriker industrien etter mer råstoff i 2. halvår. Svaret ligger derfor ikke i å tildele den delene av flåten som ikke fisker opp kvoten, en større kvote.
