At Audun Maråk, direktør i Fiskebåtredernes Forbund i Norge, flagger sine synspunkter om de pelagiske forhandlingene er viktig.
At Heidrun Lind Marsteinsdottir, direktør i Samtök fyrirtækja i sjávarútvegi i Island, flagger sine motforestillinger til Maråks forestillinger er like viktig.
På niende året nå er det fastlåste posisjoner på fordelingen av kolmule, makrell og NVG-sild.
Bekvem situasjon
Faktum er at det har vært en situasjon man har funnet seg bekvem i. Næringen i alle landene har funnet det svært bekvemt at man uten avtale har kunnet fiske mer, mer enn i en avtalesituasjon.
Forvaltningen/Departementene har funnet det bekvemt med årlige rollovers hvor man har fastsatt en TAC i ansvarlighetens lys i tråd med ICESs tilråding. En TAC som i praksis ikke har hatt annen funksjon enn å være det tallet partene baserer sine ensidig fastsatte kvoter på, og være referansekvantum for å beregne overfisket.
Over en 10 års periode fra 2000 til 2010 (ja jeg vet at det er 11), var jeg norsk forhandlingsleder på kolmule og sild. Det ble i den perioden noen ganger fra næringens side påpekt at jeg var noe for kreativ, så kreativ at vi risikerte en avtale. Ro deg litt ned.
Ubehag?
At det nå meningsutveksles mellom direktørene for havfiskeorganisasjonene i Island og Norge, velger jeg å tolke som at man nå begynner å føle ubehag med å ligge stille i samme posisjon år etter år. Man er i ferd med å pådra seg et pelagisk liggesår.
Vi må legge sonetilhørighet – og kun det – til grunn for en løsning, sier Audun Maråk, Norge.
– Vi kan jo ikke akseptere at Norge skal bestemme premissene for en løsning, sier Heidrun Lind Marteinsdóttir, Island. Og dessuten er der mange andre kriterier som må legges i vektskålen, sier hun.
Også nasjonens avhengighet av fisket må legges til grunn for fordeling, ifølge Lind Marteinsdóttir.
Sonetilhørighet
Her har begge rett, og begge har feil. Jeg er mest uenig med Maråk. Man kan ikke kun legge sonetilhørighet til grunn. Jeg er også mest enig med Maråk, det er sonetilhørighet som er den grunnleggende premiss for om du kan hevde rett til en andel av denne bestanden eller ikke. Og i tillegg kan utøve denne retten med fiske innenfor egen EEZ.
Selv om man ikke har fisket dette før, selv om man overhodet ikke er avhengig, selv om man ikke har forsket så mye som et minutt – kommer fisken inn i sonen vår, ja da er vi kyststat og da har vi rett til å høste.
Et nokså ferskt eksempel i så måte er Grønland og kolmule.
Geir Ove Ystmark er direktør for SjømatNorge, som blant annet har mye av fiskeindustrien i Norge som medlemmer. Det er sånn sett helt legitimt og relevant hva han mener, selv om det begynner å bli litt «director-overload» her.
Dette slipper vi fra Island for der er det vertikalt integrert. Noe som i hvert fall her er en fordel, Heidrun Lind Marteinsdóttir kan meningsutveksle med hvem hun vil, sjø og land, hand i hand.
Mulig løsning?
Ystmark er på søken etter en løsning for han tror – som jeg – at et fortsatt overfiske vil føre til bestandskollaps, til prisfall, til markedssvikt og tap av goodwill.
Han lanserer en tvisteløsningsmekanisme. For at det skulle virke må partene gi fra seg suverenitet. Det er totalt uaktuelt. Det er konsekvensene knyttet til fiskeri ved suverenitetsavståelse som er en hovedfaktor bak at Island og Norge ikke er med i EU. Og suverenitetsavståelse står nok ikke fremst på arbeidsplanen til det russiske utenriksdepartementet.
Så der står vi.
- Hvordan beregner vi sonetilhørighet?
- Hvordan beregner vi avhengighet?
- Hvordan beregner vi bidrag til forskning?
- Hvem skal bestemme vektingen mellom sone: avhengighet: forskning?
Dette har vi prøvd før.
(Det er vel her folk begynner å nynne Åse Klevelands «Jeg vet om en gammel mann»
16. desember 2006 inngikk EU, Færøyene, Island og Norge den første kolmuleavtalen etter flerogtyve forhandlingsmøter. På forhånd hadde partene i fellesskap fått utarbeidet et biologisk basert omfattende bakgrunnsmateriale som skulle hjelpe oss fram til den riktige rettferdige fordelings- og forvaltningsavtale.
Det var helt dødfødt. De ti/tolv første forhandlingsmøtene dunket vi hverandre i hodet med tall, tall, tall. Vi lagde formler som skulle gi svaret. Og alle kom på møtene med beregninger som viste at alle hadde berettiget krav på den største andelen.
Det ble etter hvert åpenbart for alle at dette ikke førte noe sted og at de videre forhandlingsrundene måtte løsrives fra tallmaterialet.
Havrettskonvensjonen
Det er et problem for oss etablerte hvis nye land begynner å fiske i internasjonalt farvann på en bestand vi kyststatene trodde vi hadde kontroll over. Enda verre blir det når nye kan fiske i egen sone. Da har det blitt en kyststat til. Velkommen til neste kyststatsmøte. «Alle tenker på seg – det er bare jeg som tenker på meg.» Det er ingen som bryr seg om din avhengighet. Det er ikke vårt problem.
Det fikk Island erfare da man på bakgrunn av alarmerende signaler om for stort fiskepress på den islandske torskestammen, i 1958 utvidet fiskerigrensen til 12 nm. Det var ingen moderasjon fra stormakten Storbritannia. Konflikten varte – på et fluktuerende konfliktnivå – fram til 1976.
Det er riktig å si at Island i meget stor grad bidro til å skape den havrettslige tilstand som ble etablert gjennom Havrettskonvensjonen som ble ferdigforhandlet i 1982.
Problemene knyttet til å forvalte bestander som vandrer mellom flere lands soner samt utenfor de økonomiske sonene, som kolmule, makrell og nordsjøsild, viste seg raskt, og i 1995 fikk vi FN-avtalen om fiske på det åpne hav.
Institusjonene har sviktet
Vi kan nå dessverre se, og vi har erfart, at Havrettskonvensjonen supplert med Åpnehav avtalen ikke har gitt tilstrekkelig havrettslig grunnlag for en helhetlig ansvarlig forvaltning av bestander med vandringsmønster som kolmule, makrell og nordsjøsild.
Når i tillegg ICES har mistet sin utsagnskraft og medlemslandene ikke bruker NEAFC aktivt, kan jeg trygt konkludere at det ikke er fordi forhandlerne er dumme eller fordi næringene er grådige at vi ikke har fått på plass avtaler. Det er fordi institusjonene har sviktet.
Island har skapt havrett før. Da sto Norge på hurtigrutekaia og ropte hurra.
Gjør det sammen denne gangen.
